hits

Gyllen mulighet

I går fikk jeg sjansen til å være med når en hestemassør gjorde jobben sin! 
Jeg har drevet en del med intuitiv dyremassasje (mest på hund, men også litt på hest og katt). Da overfører jeg rett og slett prinsippene for menneskemassasje over på dyrene, bortsett fra at jeg ikke tar noen kiropraktikk-knekk på dem. 
Jeg har grubla litt på å ta kurs i dyremassasje, men siden jeg akkurat har starta på PT-studiet så får det vente. En ting om gangen! 

Dyrene jeg har massert har vært helt fantastiske. Veldig mye av dette handler om å lese dyrenes kroppsspråk og bruke hendene til å føle seg fram. Følge leddenes naturlige bevegelse og samarbeide med dyret samtidig som man er rolig og tydelig på at man er der for å hjelpe.
De møter eller fjerner seg fra trykket alt etter behovet, og er veldig deltakende. 
Dyrene later ikke som og de lyver ikke. 
Hvis det du gjør fungerer så er det veldig tydelig! 
De nyter healing av forskjellige varianter, kraniosakralterapi og TFT, rett og slett alt de kjenner kommer med bedring.


Linselus... 

Så da venninna mi sendte en melding og sa at hestemassøren kom så jeg skulle bare stikke innom, var jeg ikke vond å be! 
Ei dyktig dame med en herlig ro og flotte forklaringer. 
Jeg fikk flere ganger sjansen til å prøve sjøl, hun viste meg posisjoner og forklarte gangen i det. 
Hestene til venninna mi ble også veldig mye bedre begge to!

Han ene hesten er en eldre sjel med litt Tussi-holdning til livet når han har vondt. Det knirker og knaker her og der, han har sklidd litt, ligget skeivt osv. Etter besøket av massøren hadde han rulla seg rundt, galloppert og til og med prøvd seg på å steile! 
Han andre er en unghest med hormoner i alle retninger og litt mer ustyrlig. Ikke ferdig utvokst og uten full kontroll på alle lemmer går det litt hurramegrundt av og til... Jeg kjenner at jeg ikke er helt trygg på han, men det er mest fordi jeg ikke forstår kroppsspråket hans og ikke er vant med unge hester. De hestene jeg har møtt er mer luntende og rolige, han her er VRRRRRRR! Denne hesten fungerte også bedre etter behandlinga. 

Jeg ser at om jeg skal drive med dyremassasje så kan det lønne seg med noen kurs, i alle fall på større dyr. Det jeg gjør i dag er veldig fint for "hobbybruk" og for å vise eierne enkle massasjeteknikker på dyrene sine, men det jeg ser at jeg mangler er anatomisk og fysiologisk forståelse av dyrekroppene. Det aller meste er overførbart fra mennesker, men enkelte ting er det ikke. Mange dyr har også kuler (fettkuler, kreftkuler osv), jeg kan for lite om hvordan brusk og ledd fungerer og jeg ser at jeg har utfordringer med kroppsspråket på spesielt yngre dyr (av de fleste raser). 

Jeg har hatt veldig suksess med eldre dyr, samt dyr med leddsmerter og forkalkninger. 

Akkurat nå er det kun PT-studiet som har tid. Hva som skjer senere aner jeg ikke. 
Jeg har fått et par tilbud om kurs både i retning massasje og trening, og siden disse tingene henger godt sammen så ser jeg det ikke som umulig at jeg kaster meg på det. 
Men er det en ting jeg har lært meg de siste årene så er det at planer forandrer seg. 
Jo flere dører du åpner, jo flere innspill og personer slipper du inn! Og hvert menneske har med seg inspirasjon og ideer. 

Spennende! 

 


 

Tungt

I dag ble det ikke trening. Første mandagen på evigheter. 
Vet jeg blir straffa i mårra, med mer smerter. Men i dag ga jeg opp. Dro hjem etter 2:17 på tredemølla. Tårene sto klare og humøret var svart.

Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet bare at veggen er der. Nede i gropa. Og av erfaring er det mindre jævlig å dundre inn i veggen når en er avslappa enn når en spenner imot. 

Alt irriterer meg. Eller nei. Gjør meg forbanna, er et bedre uttrykk. Musikken hakker, det er bløtt der jeg trår, og dama som går bak bilen går dugelig sakte. Folk snakker ikke høyt nok, noen sniker i kø og det spruter søle. Alle sjåfører har nå, etter en lang og snørik vinter, totalt glemt at man skal parkere innenfor de hvite stripene ELLERS ER DET IKKE PLASS TIL ALLE og folk generelt byr meg imot. Jeg byr meg imot. 

Det er mørkt akkurat nå. 

Sliter veldig med hukommelsen. Det gjør meg redd. Prøver å lese, prøver å forstå, men det sitter ikke. Jeg forstår alt mens jeg leser det. Så fort arket er lagt bort er alle ord jeg har lest som en fugleflokk med ett ord hver på kroppene. En diger flokk.
Ingenting henger på greip. Jeg leser ordene på fuglene, men de skaper ikke lenger logiske setninger, for fuglene forandrer høyde og retning. Og rekkefølge. Det er mange ord, over et stort område.
Jeg mistenker at en og annen fugl forlater flokken. Sikkert noen som blir skutt ned også. Folk skyter jo på alt om dagen. Møkkafolk.

Har jeg tatt meg vann over hodet? Har jeg satsa for hardt? Har jeg kasta bort pengene jeg har lagt i denne PT-utdannelsen? 
Jeg kan lett vise hvilke bevegelser folk skal gjøre, hvorfor de bør gjøre akkurat disse bevegelsene, og jeg vet hvilke muskler som brukes (og ikke brukes). Men sett det på et papir... da forsvinner alt. Jeg forstår ikke. Føler meg som en idiot. Jeg er redd jeg ikke kommer til å forstå. Noensinne. 

Det er rart med utmattelse. Akkurat som med angst vil du etter hvert kjenne igjen alle stegene fram til smellen. 
Og det er ikke en forbanna ting du kan gjøre med det, annet enn å puste og huske på at det snart går over.

Jeg har hatt store smerter over en tid nå. Det er utmattende for alle, og smertene er like store om man er høyt oppe eller langt nede. Betennelser overalt. Ingenting spesielt å gjøre med det. Spise cetrizin og ta tida til hjelp. Tåler jo ikke en dritt annet. Tror legen har gitt meg opp. 

Jeg fortsetter å lese. Det er det eneste valget jeg har. Jeg skal klare dette. Jeg vil klare dette. 
Men jeg må tenke litt annerledes når det kommer til tekst, prøver og besvarelser. Det kommer. 

Det gjør lyset også. Dette er ei dump. 
Her er det skikkelige bedritent å oppholde seg, men det er uansett midlertidig. 
Jeg skal ønske meg velkommen tilbake når tida er der.
 

Skulle vært på fullmånefeiring

men kroppen min har bestemt seg for å hamstre både virus og betennelser. 
Så jeg er uten krefter, trøtt uten å ha fått sove, løper på do hele tida og verker i absolutt alle ledd. Og hodet. 

Uansett så er det endelig april! 
Nå kommer våren for fullt. 

Våren for meg er som en unge i trassalderen. 
Når du tror alt er på stell så kommer det plutselig et vræl (i form av f.eks snøfall) og alt er bare feil. 
Så skinner sola igjen og alt er nydelig, før det kommer en kulde uten sidestykke dundrende inn sidelengs. 

Når vi nærmer oss mai vokser ungen til, kommer nærmere ungdommen som leves ut mot sommersolverv. Tida der alt er på topp, men dramaet fortsatt lever. 
Og høsten... Tidlig høst som en person i sitt livs blomst, med tyngde og styrke samtidig som nysgjerrigheten sitter igjen. Senhøsten er som ei dame i overgangsalderen. Eller en mann. Så proppfulle vi er av hormoner nå for tida så blir forskjellen mindre og mindre...

Vinteren? 
Første del er som en rolig pensjonist. 
Siste del som en fødsel. Smertefull, men full av muligheter. 

Jaha, sånt sitter altså jeg og tenker på når jeg måtte bli hjemme i kveld. 
Det er en nydelig gjeng som har samla seg på Rånåsfoss til treff i kveld, med gode energier og god renselse. 

Jeg kommer sterkere tilbake :-D 

Babyhegre!

Fant denne lille perla i dag <3 

Kraftdyret mitt er hegra, og jeg har en tatovering av ei blåhegre.
Dette er sånn de ser ut som små! :D 

Måtte flire litt, ser ikke fullt så majestetisk ut der :D 

Så hva gjør kraftdyret for deg? 
Tja. Det du trenger :) 

Når jeg trenger overblikk, vidsyn og/eller luft så går jeg i meditasjon med hegra mi. Hun tar meg av og til på ryggen, av og til holder hun meg i beina sine, av og til flyr jeg ved siden av og en sjelden, men herlig, gang ER jeg hegra. 

Jeg har også hatt mye med en løve å gjøre. Den hjelper meg til å stenge ute alt farlig, for hva er vel løva redd for? Nesten ingenting. Den bare går videre om den har bestemt seg for det. Gjør det den skal. Og så har jeg fuglene mine.

Det som er litt morsomt (eller til å tenke over, i alle fall) er at jeg i alle år har vært redd og skeptisk til fugler. Etter at jeg åpna meg har fugl etter fugl strømma inn i livet mitt. Ugla, ravnen, skjæra, spurven, dompapen, ørna, falken, meisen og ikke minst hegra og finken. Jeg har en fink som holder til ved huset mitt. Når jeg har ro i sjela og tømmer hodet for stress, dukker den som regel opp. Av og til kommer den når det er ro og stressfrihet jeg trenger. Da tar jeg et dypt pust. Og ett til. Og ett til. 

De aller fleste som møter kraftdyrene sine vil, og ønsker, i starten oppleve å møte løver, tigre, ulver, ørner, ugler, elefanter, enhjørninger/hester og andre kraftfulle dyr. Mindre dyr overses. Jeg har snakka med mange som har vært veldig overraska, og av og til nesten sure, over å ha møtt mus, høne, mygg eller en liten spurv. Hva kan et slikt lite dyr hjelpe oss med, liksom? 
Men musa er for eksempel flink til å komme seg fram dit den vil. Høna gir næring videre. Myggen er en pådriver. Spurven flytter seg enorme avstander. Dette er bare eksempler, det er mye mer ved hvert dyr. Poenget mitt er at også de små dyrene har en viktig melding. 
To av mine kraftdyr som har kommet noen ganger er ekorn og flaggermus, mens for noen år siden hadde jeg mer enn jevnlig besøk av en humle. 

Slik jeg tenker er at kraftdyrene også kan sende "representanter".
Det er ikke alltid ravnen dukker opp, men den sender for eksempel en meis for å gi beskjeden "jeg har hørt deg" eller "jeg ser deg". 

Eller kanskje er bare dyrene der, uansett om vi tillegger de noen mening eller ikke <3 
Flotte er de, okke som!

En serie: Trommereiser - del 4 av 8

Første helga i mars var vi på grunnkurs i sjamanisme i regi av Sjamanistisk Forbund. 
En spennende og lærerik helg med masse energiarbeid og nydelige folk.

Mye av kurset besto av trommereiser i forskjellige former. 
Vi skulle reise til tre verdener, det var reise for å finne kraftdyr og for å danse med det, og det var en reise for å kjenne planters kraft. 

Jeg deler opp innleggene, så det blir én reise for hvert innlegg.

Den fjerde reisa ble veldig annerledes. Dette var en paroppgave, der halve gruppa gikk ut for å finne noe som hørte til i naturen og "sende" til partneren, den andre halvparten ble inne for å fokusere på å ta imot. 

Jeg måtte bruke sofaen pga smerter i kroppen. 
I starten skjedde det lite, men så kjente jeg at jeg måtte snu meg andre veien. 
Det første jeg ser når jeg åpner øynene i rommet (fysisk rom, ikke mentalt), er en uro laget av kvister og lysglass. Kvistene er forma som et firetall, noe som passer fint, for i mitt hode er et firetall av tre, lukter skog og er grønt. 

Jeg ble vist treblokker i rutemønster fra et gammelt dataspill (har forresten sett rutemønster i alle reisene nå), så mindre treklosser, før bygg/hus, staver, planker, osv. Alt man kan lage av treverk. 

Jeg fikk inn en sterk grønnfarge, før det kom himmelblått. Jeg regna derfor med at jeg skulle fram til et tre med grønne blader. 

Jeg kjente at jeg holdt ei grein, som fra ei bjørk, for det var litt mose på den. Kunne også være osp. 
Kjente at greina ikke satt fast på treet lenger, at jeg holdt en del som hadde falt av. 

Så var reisa over og de andre kom inn. 
 

Jeg fikk en liten bit av never fra ei bjørk.

 

Les de andre innleggene her: 
Del 1 HER
Del 2 HER
Del 3 HER
Del 5 HER (kommer)
Del 6 HER (kommer)
Del 7 HER (kommer)
Del 8 HER (kommer)

En serie: Trommereiser - del 3 av 8

Første helga i mars var vi på grunnkurs i sjamanisme i regi av Sjamanistisk Forbund. 
En spennende og lærerik helg med masse energiarbeid og nydelige folk.

Mye av kurset besto av trommereiser i forskjellige former. 
Vi skulle reise til tre verdener, det var reise for å finne kraftdyr og for å danse med det, og det var en reise for å kjenne planters kraft. 

Jeg deler opp innleggene, så det blir én reise for hvert innlegg.

Tredje trommereise fulgte nesten umiddelbart etter den andre. 
Nå skulle vi til den midtre verden. Nåtid. 

Jeg gikk mot en fjellvegg. Gikk gjennom denne, litt seigt og tregt, men ikke motvillig. 
Etter en liten stund slapp fjellet taket og jeg var i en hall. En enorm hall. 
Jeg tenkte på Dovregubben. 
Jotnene. 
Jeg var nå en tidligere inkarnasjon av meg sjøl, samtidig som jeg var her og nå. Gamle meg kunne derfor gi beskjeder. 
Det var ekstremt viktig at jeg gikk langs kanten i rommet og hadde ryggen til fjellet hele tida. Jeg kom inn i sør og skulle ut igjen i nord-øst. 
Midt i salen var et ildsted, flere enorme krakker og stoler og mange gedigne skinn. Det var fyr i ildstedet uten at det brant så voldsomt eller varma så fælt.
Lyset var mildt og gyllent. Mot nord var det en gigantisk port med et teppe foran. Teppet var rødbrunt og tungt. 

Det var ingen i rommet, men jeg måtte videre før noen kom tilbake. Jeg måtte ikke bli sett. 

Jeg kom meg fram til åpninga i nord-øst, en bitteliten dør inn i fjellet igjen, inn i en liten gang. 
Etter noen få meter var jeg ute på en lysning. 

Jeg ble vist høyre ansiktshalvdel av flere ansikter, både mennesker og vesener. 
Plutselig ble hesteruna kraftig foran meg. 

Hele veien, spesielt gjennom fjellet og hallen, ble jeg fulgt av et enormt dyr. Jeg tenkte kafferbøffel, merkelig nok. Kan godt hende, jeg snudde meg aldri for å sjekke. 

Jeg kjente veldig ro på hele reisa. 

Dette var en reise for å gå inn i oss sjøl. Fjellet og viskositeten der viste hvor lett vi synes det var å komme inn, hallen viste hvor stort det var der. Og for min del, med følelsen av å "bryte meg inn" i hallen har det kommet noen tanker i etterkant. 

 

Les de andre innleggene her: 
Del 1 HER
Del 2 HER
Del 4 HER
Del 5 HER (kommer)
Del 6 HER (kommer)
Del 7 HER (kommer)
Del 8 HER (kommer)

En serie: Trommereiser - del 2 av 8

Første helga i mars var vi på grunnkurs i sjamanisme i regi av Sjamanistisk Forbund. 
En spennende og lærerik helg med masse energiarbeid og nydelige folk.

Mye av kurset besto av trommereiser i forskjellige former. 
Vi skulle reise til tre verdener, det var reise for å finne kraftdyr og for å danse med det, og det var en reise for å kjenne planters kraft. 

Jeg deler opp innleggene, så det blir én reise for hvert innlegg.

Andre trommereise var til underverdenen. Den representerer fortida, urkraften og det grunnleggende. 
Vi skulle møte kraftdyret vårt og ha med en gave til dette. 

Til dere som er usikre på kraftdyret/kraftdyrene deres: Etter min erfaring har vi flere kraftdyr. Noen er (nesten) livsvarige, andre blir i lengre perioder og atter andre igjen er bare kjapt innom. 
Jeg vet jeg har flere dyr, så jeg var spent på hvilket som dukka opp. 

Og gava: Ta med 'en gave', uten å spesifisere dette. Når du da møter dyret (i dette tilfellet, kan være andre reiser der man skal ha med gaver også) rekker du fram hånda med gava i og du vil da se hva du gir. Å bestemme seg på forhånd gir ofte helt andre reiser, og for meg blir reisene dårligere. Ofte skjer det ting jeg overhodet ikke hadde regna med på slike reiser, og om jeg hadde tatt med en kjøttbit og møtt på ei høne hadde det blitt litt rart. Så vær helt nøytral, tenk deg at du tar med den rette gava til den rette mottaker.

Mine reiser til underverdenen har vært mange og lange. Flere av de største svarene jeg har fått i livet har ligget her, og ikke minst flere av spørsmålene som har ført meg inn på nye veier. 
Underverdenen min har et spesielt landskap som jeg har lett for å gjenskape. Det morsomme er at området utvider seg veldig. 
Området er egentlig ikke en del av noen "nedre verden" i det hele tatt, det er et område på land (der jeg aldri har vært) men det har blitt mitt symbol på en nedre verden. 
For å komme dit drar jeg gjennom jorda ved et stort tre. Jeg kjenner lukta av jord, råtnende blader, fukt og sopp og andre jordlukter. Mørk jord. Masse røtter. 
I denne reisa skulle vi se for oss ei kløft, og at vi fulgte en sti nedover denne kløfta. Dette sleit jeg med. Jeg forestilte meg derfor at jeg så kløfta, men gikk inn i ei hule litt nedi der, fulgte den til jeg kom til treet for så å gå ned i jorda derfra. 
Så var jeg framme i min underverden. 

Denne reisa var for meg lite oppklarende, for her er det jeg så.

Først kom løva som hører til i området her. Den vandrer forresten fra toppen av fjellet på øya fra åndebåtene/første reise. Jeg ga den et blodoffer som den tok i mot. Jeg var overraska over å se løva, uten å forstå hvorfor jeg var overraska. 
Vi gikk ut elva og lot oss føre avgårde. Tumla litt rundt, jeg kjente manken i hendene. Så slapp den taket i meg. 

Så viste det seg:
Slange, ørn, hare, hai, rådyr, bavian, så kom hegra mi. Deretter en veldig tydelig flaggermus, før en mus, en mygg og en hval. 
Jeg ble deretter vist en "ufo" (med det mener jeg et utenomjordisk fartøy uten at det trenger å bety en tallerken) og en pyramide før jeg fikk inn katt, hest og hund. e

Under hele reisa var det en totalt stillhet, det fantes ikke lyd. Eller, rettere sagt, det var et fravær av lyd. 
Til og med tinnitusen holdt seg unna.

Men lite oppklarende betyr jo ikke dårlig! 
Jeg tar med meg alle besøkende videre og ser hvem som kommer tilbake.

 

Les de andre innleggene her: 
Del 1 HER
Del 3 HER
Del 4 HER
Del 5 HER (kommer)
Del 6 HER (kommer)
Del 7 HER (kommer)
Del 8 HER (kommer)

En serie: Trommereiser - del 1 av 8

Første helga i mars var vi på grunnkurs i sjamanisme i regi av Sjamanistisk Forbund. 
En spennende og lærerik helg med masse energiarbeid og nydelige folk.

Mye av kurset besto av trommereiser i forskjellige former. 
Vi skulle reise til tre verdener, det var reise for å finne kraftdyr og for å danse med det, og det var en reise for å kjenne planters kraft. 

Jeg deler opp innleggene, så det blir én reise for hvert innlegg.

Første trommereise var under fullmåneseremonien fredag 2. mars, en guida reise. 
Vi feira ravnemånen og reiste for å finne ravnen og eventuelt få svar. 

Jeg var tilbake på øya jeg har vært på under åndebåtreiser. Nå var jeg på nord-vestsida, et sted jeg ikke har vært før. Jeg kjente igjen fjellet, og jeg har jo "rodd" forbi nordsida flere ganger, så jeg var trygg på området. 
Jeg sto nede ved skogkanten og skulle opp mot toppen av fjellet. Over meg sirkla det tre ravner. De gjentok alt jeg sa. 
Starta å gå gjennom skogen. Kun det nærmest vannet var grønt, resten var dødt og grått. Et stort område av skogen var helt død. Jeg tråkka over døde, mosegrodde greiner som lå på kryss og tvers. Jorda var gråsvart, nesten som om det hadde brent der. 
Jeg tenkte "nå er det snart klart for nytt liv her" og kjente på at den døde skogen ønska å slippe taket. 

Etter et stykke gjennom det grå så jeg en foss over meg. Jeg gikk gjennom fossen og følte meg rensa.
På andre sida av fossen lukka jeg øynene. Et enormt ravneøye viste seg for meg, flere ganger. 
Øverst oppe på fjellet var jeg igjen inne i hula som jeg har vært i før på denne øya. 
Igjen ble alle mine spørsmål besvart med ekko, nå både fra fjellet og ravnene. 

Logisk slutning: Svarene ligger i meg sjøl. 
Med rett hjelp og ro dekkes all død over av nytt liv. Alt som har vært, alt tidligere, gir ny grobunn for liv og glede. 
Det døde og triste er kun midlertidig. Vi velger sjøl om vi blir der eller om vi går ut igjen. 

Jeg følte sjøl at dette ble ganske så høytsvevende, litt sånn Namaste-overdose... men det stemmer jo. Det blir som klisjeer, uansett hvor tacky de høres ut så ligger det en sannhet i bunnen. 

Dette var ingen voldsomt livsendrende reise, men en god reise der jeg kjente at jeg var trygg i meg sjøl, trygg i settinga og trygg med folka og stedet.

 

Les de andre innleggene her: 
Del 2 HER
Del 3 HER
Del 4 HER
Del 5 HER (kommer)
Del 6 HER (kommer)
Del 7 HER (kommer)
Del 8 HER (kommer)

Kurshelg, grunnkurs i sjamanisme

Denne helga bærer det ned til Østfold og kurs i regi av Sjamanistisk Forbund.
Grunnkurs i sjamanisme. 

Gubben og jeg går jo Fire Elementer Skole, som er en annen, mer uoffisiell linje. Kurset til SF gir innføring i norsk sjamanisme og retningslinjene til forbundet. 

Litt utfordringer i forhold til mat er det jo. Egentlig skal ikke deltakerne bruke tid på å lage mat, bare være kursdeltakere, men med alle mine allergier og intoleranser ble det å få servert mat en umulighet. Det skal ikke mer enn en eneste brødsmule til så er jeg alvorlig sjuk i tre uker, så vi kan rett og slett ikke ta den sjansen. Ikke bare det at jeg blir sjuk i noen uker, men helsa mi settes tilbake med rundt 6 måneder. Så: Uaktuelt. 

Vi har vært så heldige å få soveplass i en karavan (inne på en låve) sammen med en annen person som må leve glutenfritt. Det gjør det enklere for meg. 
Å reise bort en slik helg krever MYE planlegging, og vi er likevel litt underlagt andres planer. 
Jeg skal lage gryterett, lapskaus og en drøss med rundstykker og oopsiebrød. Tar med pålegg og snacks. 
Får heller legge lavkarbolivet bittelitt til sides (opp i 50-80 om dagen), da det å kombinere diabetesvennlig og cøliaki/allergivennlig er omtrent klin umulig når en skal ha noe hurtig og man reagerer på 90% av alternativene folk hoster opp. 

Jaja. Må jeg gå ut for å lage mat eller spise så får jeg heller gjøre det. Jeg gleder meg masse til å treffe alle folkene der! Noen av dem kjenner jeg fra før, spesielt ei herlig dame gleder jeg meg til å møte igjen <3 

Ønsker alle ei god helg! 

 

Aurabalansering etter auratransformasjon

Torsdag denne uka var jeg på min andre aurabalansering etter transformasjonen jeg hadde i desember i fjor. 
Det var nødvendig...

Den siste tida har vært tøff. 
Kroppen min har motarbeida meg veldig, den roper og skriker, har det kronisk vondt. Verre enn på lenge, synes jeg. 
Så hva skriker den? 
Stopp! Ta det med ro! 

Men det var det med å høre da... 
Januar var en hard måned. Jeg hadde vunnet et treningskurs som jeg ønsket å gjennomføre. I tillegg begynte mannen min og jeg med en annen type trening en gang i uka. Og så trente jeg boksing flere timer i uka, i tillegg til tre styrketreningsrunder hver uke. 
Det sier seg sjøl at det ble for mye. 

Jeg er ufør, treninga gjør at jeg klarer å gjennomføre normale aktiviteter som oppvask, klesvask, støvsuging og matlaging, og kanskje har ork til et par timer besøk i uka. Noe mer enn dette er vanskelig å få til. Når det ble så mye som i januar endte det med at kropp og hode nekta å delta mer. 

Jeg har fått skader som har kommet helt overraskende på meg. En blå ankel? Aner ikke hvordan. Et korsbånd som er delvis avrevet? Gudene veit hvordan det skjedde... Ryggen verker, hodet verker, bihulene er tette, menssmerter uten mens, ledd, sener og muskler skriker. osv. 

En annen ting er at jeg gikk med trynet først inn i et gammelt traume. Det er enkelte ting her i livet jeg takler dårlig. Tidligere har jeg rømt unna så fort en lignende situasjon har oppstått, denne gangen trengte jeg bare en liten tenkepause (og en natt med grining) for å bestemme meg for å møte utfordringa. Det er vanskelig, det er nervøst og det er nytt. Men det er nødvendig. 
Det er ikke andres ansvar å forstå hva jeg tenker og tilrettelegge for at jeg er utrent i konfliktsituasjoner. 
Det er mitt ansvar å være tydelig, lære meg å takle vippepunkt uten at det blir en konfliktsituasjon. 

Så jeg klarte å si fra. Nesten tydelig nok. Ikke helt, men nesten. 
Det er utrente muskler, men jeg har i alle fall løfta de minste vektene. Så blir jeg sterkere etter hvert. 

Sånn, da vet dere bakgrunnen for at jeg trengte denne balanseringen. 

Dere som har lest om transformasjonen vet at denne for meg var veldig sterk og nødvendig. Den ga meg innsikt i hele min eksistens, både nå og tidligere. Og senere, har jeg skjønt i ettertid...
Den første balanseringen etterpå var som en fullføring av transformasjonen. 

Denne balanseringen var noe helt annet. Dette var en balansering av den nye meg. 
Hun som har fått en ny innsikt, en ny vilje til å jobbe videre. 
Hun som har fått verktøyene hun trenger til å komme seg over og forbi fortidas murstein. 

Det jeg skrev litt lenger opp, at det ikke er andres ansvar, men mitt? Det gjelder så utrolig mye mer i livet mitt nå. Og ikke bare potensielle konfliktsituasjoner. Alt. 
Fortida (da snakker jeg om fortid både i denne og tidligere eksistenser) er erfaring, ingen plassering. Jeg er ikke der lenger. Jeg kan svinge innom i minnet, men jeg er ikke der. Hvor lenge jeg blir der er et valg. 
Det er også forskjell på skyld og ansvar! 

Det er kanskje andres skyld at ting skjedde i livet mitt. Ting som har lagd mye krøll. 
Når noen gjør oss vondt ønsker vi at de skal ta ansvar og fikse det. Men det er ikke slik livet fungerer. 
Det er mitt ansvar å takle det som har skjedd. Komme meg videre. 
De har skylda, de må sjøl svare for det de har gjort. Men de har ikke ansvaret for hvordan jeg håndterer det. 

Hard, kald og kynisk tankegang?
Jeg synes ikke det. Livet er ikke svart/hvitt. Heller ikke handlingene våre. 

Med dette i bakhodet møtte jeg forventningsfull til avtalen. Vi snakka litt, satte oss til rette og begynte. 

Og det ble en fantastisk reise. 

Det meste av tida hadde jeg en kraftig lyd i ørene, spesielt venstre side. Det var en dyp lyd, med en overlydsspraking. Det føltes som et signal der jeg ikke helt forsto meldinga, mest fordi jeg var innstilt på sendinga "dette livet" som overdøvde. 
Jeg forsto hvor sendinga kom fra, men ikke meldinga. 
Fargene var kraftige, og med nye former. Det var først mye grønt, så kom det lilla og pakka meg inn. Gult, og blått var også innom, det gule bare i blink. 
Jeg opplevde fargene som klarere og sterkere enn noensinne. Fine, sterke farger, hjelpende farger, oppklarende farger. Fargene er heller ikke slik de var, før transformasjonen. De betyr noe annet. Men i alle fall én farge betyr akkurat det samme: 

Atlantis.
Med den fargen og følelsen som hører med der, dukka opp ofte. 
De ligger dypt, mens lydsendinga kommer utenfra. 

Jeg ble et slags midtpunkt mellom universene og senteret. Eller, midtpunkt er egentlig feil ord. Transmitter? Jeg er ikke helt sikker på ordet jeg leter etter. 
Prøver slik: Det var ikke jeg som var målet for sendinga. Den gikk ut til flere, som en radiosending. 
Men alle sendingene gikk via meg. Sånn, da tror jeg at jeg fikk ordlagt meg rett.  Min oppgave var å plukke opp det som også skulle til meg. 

For å si det slik, vi tenker på Atlantis som et konkret sted, en øy som sank i havet. Den jordlige Atlantis, "Ny Atlantis" sank ned, mot senteret. Men for meg er Atlantis også en tilstand, et sted i en annen virkelighet. Vår jordlige Atlantis var et bindeledd mellom jorda og denne virkeligheten. Jeg kan komme mer inn på Atlantis seinere. 
Uansett, jeg så mine tidligere hjem, både i Atlantis her i jorda og andre planeter og tilværelser. Ordvalg bevisste.

Jeg så omrisset av en tigertegning, jeg tenkte umiddelbart Kina, dette er noe jeg må utforske nærmere. Det var helt nytt for meg, både dyr, land og følelse. 

Forrige gang fikk jeg møte et av barna som jeg "begynte på". Ingen av mine graviditeter endte i møter, og jeg har senere måttet revurdere hele min holdning til både reinkarnasjon, livsvalg, karma osv. Dette kan jeg også skrive mer om senere, det var veldig spesielt og ekstremt påvirkende.
Det ene barnet som var innom kroppen min er med meg som en slags skytsengel (uten å være det). Hun sang for meg. 
Hun var med meg også denne gangen, men nå holdt hun meg faktisk litt tilbake fra å rusle etter det som kom. For tidligere når lyden, signalet, kallet har kommet så har jeg reist etter. Nå var jeg hele tida bevisst på hvor jeg var, en ganske ukjent følelse for meg. 

Når ting har vært tøffe har alltid hodet mitt reist avgårde. 
Kroppen min? Den har jeg kutta vekk. Ofte har jeg null begrep om at jeg i det hele tatt har en kropp. Den eneste grunnen til at jeg merker den er fordi den gjør vondt. 
Akkurat her ligger mye av jobben min framover. Å komme i kontakt med jordkroppen min. Den som er nå. 
Kanskje det er her mye av min egen forvirring ligger. Både forvirringen om hvem jeg er, hvor jeg er fra, men også forvirringen hode/kropp i dette livet. Fordi jeg har reist når jeg har blitt ropt på, og jeg har reist når jeg har trengt det. Så når jeg har vondt har jeg reist. Handling/resultat/mønster. Fiffig tanke!

Noe av min medisin har altså vært å stikke. 
Samtidig er jeg lei av å rømme. 
Men jeg blir også dratt! Jeg trekkes utover. Trekkes mot andre stjerner, andre verdener. Å leve parallelle liv gir en smell til slutt. 
En del av meg er her, nå. 
En del av meg er i Atlantis. 
En del av meg er ut og opp mot sør-vest (blant annet). Jeg har mange deler. 

Lyden jeg hører sendes ut i mange retninger. Der jeg hører den, er kontakten etablert. Det mangler mange kontakter ennå, de kommer litt etter litt. Men som sagt, det er heller ikke en lyd som går til bare meg. Det er en kringkasting, den ligger på celleplan. Nedenfor nano. Som ikke vil hete nano, forresten, men det er en annen sak. 

Jeg føler at dette innlegget ble veldig forvirrende å lese. 
Alt er ikke sortert ennå. 
Poenget er at jeg trengte en balansering nå. Jeg trengte den fordi jeg måtte minnes på å lytte til kroppen min, være tilstede i meg sjøl og i dette livet. Men jeg trengte den også for å forstå rekkevidden av det jeg gjør. 

Utfordringene står foran meg. Det er mye som kommer til å skje i år (også). En del av det blir vanskelig. Alt er, på sitt vis, velkomment. 
Traumet jeg gjenopplevde nå nylig? Som jeg jobber med? 
Hadde jeg ikke vært sterk nok til å takle dette så hadde det ikke kommet opp. Jeg har ført meg sjøl inn i denne situasjonen for å lære meg dette, the forbanna hard way. 

Jeg trengte noen ekstra uker på å kunne si dette: 2018, hail and welcome. 

 


 

 

Formørka superblåmåne!

Når det kommer to fullmåner innenfor samme kalendermåned kaller vi den andre for blåmåne. 
"Once in a blue moon" er et uttrykk for noe som skjer sjelden. 

I dag har vi en slik en :-)
Og samtidig er det supermåne, den er 12 % nærmere jorda enn når den er lengst unna.
OG! Det er måneformørkelse. 

Fra midt i Troms fylke er dere så heldige å oppleve full formørkelse! 
Gratulerer! Anbefaler dere som har muligheten til å få dette med seg.
Nordover fra dette området vil hele måneskiva bli rød. Årsaken til dette er lysbrytinga når jorda skygger over månen. 

Her lenger sørpå blir formørkelsen "bare" delvis, dvs at bare en del av måneskiva blir rød. 
Det ser også ut som om vi får skyer her, så noen stor månekikkeropplevelse blir det nok ikke. Akkurat nå begynte det å snø her, vi får se hvordan det blir. 
Men hvis det blir fint vær her sørpå den 27. juli så har vi en ny sjanse til å oppleve formørkelse da!

Som måneelsker er det energien rundt fullmånen jeg liker. Den energien kan brukes, anvendes og nyttes til så mye. 
Det å kunne sitte sammen med venner rundt et bål med fullmånen lysende ned på oss er en revitalisering. Jeg opplever et nærere og mer konkret forhold til naturen og alt rundt oss i slike øyeblikk. Jeg opplever felleskap med venner og de andre rundt bålet. Jeg opplever frihet.
Jeg opplever ro. Fullstendig ro. Noe jeg trenger. 

Mange erfarer endra søvnmønster i dagene før og etter fullmånen. Det varierer ofte fra person til person, og kan også endre seg med alderen. Noen får mer smerter, noen blir mer nedstemt, andre blir mer hyper og sprudlende. Jeg er en av dem som gjerne sover litt bedre rundt fullmånen, men jeg har også økt behov for søvn og ro. 

Rensing. 
Som med alt annet: Det er intensjonen din som avgjør. Hvis du, som jeg, ser månestrålene som vannlignende bølger er det lett å se for seg en rensende effekt. Jeg ønsker at månelyset skal rense, derfor opplever jeg også gjenstander som renset etter et bad i månelys. 

For det å rense gjenstander i månelys er en vanlig praksis hos flere og flere. Å legge nye (eller overtatte/arva) gjenstander i vinduskarmen for å bades i månelys, eller utendørs om det er mulig, gjør at gjenstandene føles rene og klare for ny eier/bruker/anvender. 
Månevann er rett og slett vann som får stå i et glass, en mugge eller lignende gjennomskinnelig og bli pepra med måneskinn gjennom natta. Dette vannet føles behagelig og rent, mange føler de får styrke av det, og bruker det gjerne til  å rense gjenstander eller seg sjøl med.
Å henge ting utendørs er ikke like vanlig som å legge ting i vinduskarmen, men brukes også av mange. 
Den første tromma min måtte henge ute ved første fullmåne for å "stemme seg". Jeg har siden måttet "stemme den om" fordi den perioden tromma hang ute var det veldig tørt i lufta. Resultatet er at tromma er komplett umulig å spille på i rått eller fuktig vær. Akkurat dette er jo rett og slett ren fysikk, og har for så vidt ikke noe med månen å gjøre, men legg til min intensjon om at månen renser og jeg får et annet samspill med tromma. 
Jeg har i ettertid fått meg en tromme til, denne fungerer fint i all slags vær. Den spiller mørkere på kjølige dager og lysere når det er varmt. Det er ikke store mengdene skinn, men det påvirkes kraftig av temperaturen og blir strammere når temperaturen øker. 

Gammel skikk (utenom kirka) forteller oss at alt som skal vokse og gro bør startes fra nymåne og til fullmåne. Frø settes i jorda, store planer startes osv.
I denne perioden forsterker alt seg, og motsatt når månen er i ne. En god del jeg kjenner lar også dette inkludere hårklipp, med tanken om at håret lettere vokser sterkt tilbake om man klipper seg rundt nymåne, samt at de timer datoen for tannlegebesøk. 
Jeg merker ingen endring om jeg klipper hår eller fikser tenner avhengig av månefase, så for meg er det hipp som happ. 

Uansett hva man mener om disse tingene så har vi alle en ting felles: Vi synes fullmånen er vakker. 
Jeg har til gode å møte en person som ikke liker månen. 
Enkelte liker ikke kvelden/natta, men akkurat månen liker alle. 

Så om du ønsker å bruke månelyset (eller månenergien om det er overskya) til å rense deg sjøl eller objekter, eller om du ønsker å bare kikke opp på månen og glede deg over det fine lyset:

Kos deg i kveld <3 

 

Endre en drøm

I natt (eller dag tidlig, for å være helt ærlig) hadde jeg en drøm jeg har hatt mange ganger før. 
Den har alltid utvikla seg til et mareritt, der jeg mot slutten møter en person/et vesen, og jeg taper kampen. 

I det siste, etter auratransformasjonen min, har jeg hatt flere klare drømmer enn før. En klar drøm er en drøm der du vet at du drømmer og sjøl kan påvirke det som skjer. 

I denne drømmen kjente jeg igjen opptakten til møtet.
Det begynner alltid med at det er som å løpe i sirup, at jeg ikke kommer meg framover. Jeg løper (forsøker å løpe) langs en slett grusvei med tynnvokst skog på begge sider. Foran meg ser jeg at veien forsvinner, og det kommer en bratt bakke. Bak meg, rundt meg, overalt blir jeg jaget i den retningen. Og nederst i bakken, der veien slutter og det bare er skog, der står de(n) som vil meg vondt. 

Allerede da beina begynte å gå sakte skjønte jeg hvilken drøm det var. Og jeg tenkte "ikke f**n!"

Mens jeg løp-gikk samla jeg steiner og etter hvert snøballer. Jeg senka bevisst farten, for å vise at jeg ikke lot meg jage. Jeg var ikke lenger den svake, jeg var ikke lenger "offeret", jeg var ikke nødvendigvis taperen. 

Jeg var rett i ryggen. Stolt. 
Resultatet av kampen var ikke det viktigste. Det som betydde noe var at jeg endelig gikk frivillig inn i kampen. Jeg skulle nå slåss som likemann. 
Jeg vil understreke at dette var noe jeg bevisst bestemte meg for å gjøre, det var ikke "drømmetanker". Jeg visste dette var en drøm, jeg visste hva som skulle skje, og jeg nekta å la det skje. 

Siden jeg ikke var redd for drømmen lenger ble heller ikke bakken så bratt. Tidligere har jeg kommet skliende nedover bakken, ustø og ofte ramla på slutten. 
Nå tok jeg meg den tida jeg trengte. Ignorerte ropa og jaginga, blåste i utålmodigheten hos den som venta. 

Vel nede retta jeg meg godt opp, stolt i nakken. Jeg så mot motstanderen min og smilte. Jeg var klar.

Motstanderen min var en blanding av mine egne negative sider og andre personer jeg har møtt som har sugd krefter ut av meg. 
Like høy som meg sjøl, noe breiere, langhåra men både mann og kvinne. Et snev av noe "demonisk" (uten å være en demon). 

Jeg kjente en rund og god stein i hånda mi, lente meg bakover. Senka skuldra og kasta hardt. 

Da våkna jeg! 

Som sagt, det var ikke resultatet som var det viktige denne gangen, det var kampviljen! 
En bevissthet om at jeg ikke vil la meg styre lenger. Jeg vil ikke føres av dolk som ender opp med å såre meg. 
De veiene jeg velger i livet kan også resultere i noe dårlig, men da har jeg i alle fall valgt veien sjøl.

En god start på dagen!

Vintersolverv!

Selve feiringa tar vi i mårra, sjøl om tidspunktet for "solsnu" var 17:28 i dag. 
Skal poste noen bilder fra feiringa :D 

Endring etter transformasjonen, dag 4

Jeg merker allerede en god del endringer etter at jeg hadde auratransformasjon forrige uke. Mer kommer, men noe er det allerede nå. 

Det første jeg merka var at jeg har en helt annen og klarere måte å snakke med dyr på. Der har det skjedd noe. 
Jeg har alltid snakka med de, det er ikke det, men nå er det klarer for meg hva de sier. Også det at jeg aksepterer det på en annen måte, for det har vært mitt svake punkt tidligere. Jeg har tvilt på det jeg har fått inn. Nå er det tydeligere, og jeg er en del tryggere på meg sjøl om dette også. 

Det andre er at sensitive personer ofte får reaksjoner rundt meg. De begynner å vibrere, få hjertebank, de kjenner energiene. 
Spesielt personer som er sensitive men som ikke tror på "det alternative" sliter veldig, for de forstår ikke hva som skjer. Det eneste de føler er at jeg påvirker dem, og siden de ikke forstår det så holder de seg gjerne unna. 
Sensitive personer som også er åpne har vært veldig nysgjerrige og glade når de merker noe, for det er påtagelig. 

En annen ting er at jeg slipper sinne raskt. Det er greit, liksom. Nå har jeg aldri vært langsinna, men i perioden opp mot transformasjonen opplevde jeg å bli såpass kraftig påvirka av enkelte rundt meg at jeg ikke slapp irritasjonen eller sinnet. 
Jeg har også blitt noe tydeligere i talen, men det er ennå tidlig i prosessen så vil ikke skryte på meg noe der ;-) 

Jeg har voldsom lyst til å bevege meg! Følelsen jeg fikk under transformasjonen, tanken på dans, har fortsatt. 
Runene holder seg avventende og rolige. De vil ikke fortelle så mye ennå. 
Venner som har sagt de ønsker å legge kort og lignende på meg, må avlyse. En etter en. 
Helt ærlig så er jeg ikke nå i en slik situasjon at jeg vil vite heller. 

Jeg sover jevnere. Joda, sovner ennå seint, våkner flere ganger og bruker lang tid på å sovne igjen, men jeg sliter ikke med det

Jeg visste at dette ble en spennende reise! Jeg ønsker å få med meg så mange steg som mulig, og følger godt med. 

Og til slutt, jeg føler meg mer av/på i energien. Enten er den på eller så er den av. Forskjellen er at det nå er jeg som sitter med kontrollen, ikke sykdommene mine, ikke dagsformen, ikke noen andre. Det er meg. 

Det jeg merker at jeg må jobbe med er trua på meg sjøl. Dette arbeidet har jeg jo allerede starta for en god stund siden, men det er ikke akkurat gjort på noen uker... I alle år har jeg holdt meg nede, følt at jeg har vært uten verdi, at andre har krav på mer enn meg og at "det ikke er så farlig med meg".
Dette snur nå. 
Jeg skal ta den naturlige plassen min. Der jeg hører hjemme, i meg sjøl. 
 

Auratransformasjon

Jeg har nylig foretatt en auratransformasjon. 
Et ord som var ukjent for meg bare for halvannet år siden :-) 

Ei venninne vurderte det, men slo det fra seg da tida ikke var rett. For mannen min og meg var den det nå. Han tok sin i november og jeg nå i desember. 

Så hva er en Auratransformasjon? 
Tanken bak er at vi nå lever i Den Nye Tids Energi, der de nye barna som har kommet til fra midten av 80-tallet og fram til nå har hatt en annen energi enn oss født før dette. En del av oss, inkludert meg, har hatt en del av denne energien sjøl om vi er født før, men mange er uten. 
Fra midten av 80-tallet ble barna født med en indigoaura, og denne har etter hvert beveget seg over i krystallaura. Kombinasjoner i overgangene. 

Den Gamle Tids Energi er kort forklart at vi hele tida flyter inn og ut av hverandres auraer og energifelt, og dermed påvirker hverandre. Alle skal skvises inn i samme form. Behov for regler i alt, og mange holdes nede.
"Ferskere" unger har en annen energi. De kan allerede mye. De har kunnskap, intuisjon og ofte en god opplevelse av egenverdi.
Den Nye Tids Energi innebærer at vi står mye fastere i oss sjøl, med sterkere intuisjon og vi trenger ikke søke utover for å finne svar.

En auratransformasjon er altså en metode som endrer bevisstheten din, slik at Den Nye Tids Energi aktiveres i deg. 
Under behandlingen oppløses den gamle auraen, og den nye indigoauraen tas inn. En nytt og kraftig balanselegeme fylles så på.
Behandlingen er irreversibel. Gjort er gjort. 
Nettopp derfor er det ikke alle som skal gjøre dette. Noen føler ikke behov, andre har for mye å jobbe med. Avhengighet er et eksempel på noe som kombineres dårlig med auratransformasjon.

Dette var det korteste jeg klarte å skrive om Auratransformasjon for å gi et lite bilde av hva det er. 


Så ikke noe til Era i denne runda. Hun/jeg har allerede møttes. Og skal møtes igjen. Blir moro!

Nå vil jeg gjerne dele hva jeg opplevde.
Jeg kommer ikke til å skrive så mye om selve prosessen. Delvis fordi jeg var mottaker og ikke er utdanna i dette, men også fordi de av dere som eventuelt er interesserte i temaet heller kan oppsøke informasjon sjøl, og finne den behandleren dere ønsker. 

Jeg har vært forberedt i ca to måneder nå. I denne perioden har jeg gjort meg klar for dette. Jeg har endra søvnmønster, jeg har opplevd å fullstendig miste all energi (for så å bygge den opp igjen litt sakte), jeg har hatt flere opplevelser av kontakt med dyr. Jeg har også blitt aktivt oppsøkt av flere personer som har et noe mørkere sinn enn meg, og jeg blir avbrutt, oversett og glemt av mange. I stedet for å tenke at det er alle andres feil har jeg forsøkt å tenke over hva det er JEG sender ut som gjør at folk synes det er greit å avbryte, overse og glemme. 

I tillegg har jeg i lang tid våkna flere ganger på morgenen med en kraftig vibrering i kroppen. En dirring som ligger inni cellene. 
Og den siste tida har jeg slitt med magen, jeg har fått uventa menstruasjoner, jeg har blødd neseblod og det har rent snørr og tårer, og jeg har klødd både på huden og i ørene. Kort fortalt, ting skal ut. Så forberedelsen har vært i gang lenge. 
Forresten, jeg har også merka at jeg har vært en del klarere med mange. Tydeligere på hva jeg opplever er greit og ikke greit at folk gjør, og at jeg klarer å forklare meg mer tydelig uten å falle i den gamle fella med sinne og tårer, jeg har unngått frustrasjonen. 

Det første som skjer er at man skal ha satt seg inn i hva dette er. Man skal ha lest en bok og man signerer på at man er innforstått med hva behandlingen betyr. 
Deretter er det bare å la reisa begynne :) 

Den gamle auraen fjernes. Dette kan ta tid, avhengig av hvor man er i livet, hvor mye beskyttelse man har satt opp og så videre. Deretter bygges den nye auraen opp. 
Min gamle var seig å få bort. I prosessen opplevde jeg veldig mye. 
(Jeg måtte forresten ta av meg smykket mitt, TengR. Han er en så sterk beskytter at jeg har trengt han i det siste, men her skulle jeg jo fjerne all beskyttelse. Da jeg kom hjem tok jeg han av meg, han har også fått en annen rolle.)

Jeg husker ikke hva som skjedde først, om det var skjelvinga eller smellet i ørene, men rekkefølgen er ikke så viktig. 

Hodet mitt (spesielt) skalv. Det var akkurat som om hjernen hoppa fra side til side inni der, som om den lå på et slikt vibrerende brett som reklameres for om dagen, det som skal gjøre deg slank ved risting. Som regel når jeg får en skjelving under f.eks. healing skal det lite til for å stoppe den, men nå holdt den seg der. Mye også fordi at jeg jo ikke skulle gjøre noe aktivt sjøl. 
Så jeg lot skjelvinga skje. Den dukka opp flere ganger i prosessen, alltid samme følelsen av å ha en hjerne som nesten dunka inn i veggene der inne. 

Lyden jeg hørte var som et lite smell (mer enn et "popp") i det høyre øret. Proppen løsna og jeg tok inn spraking. Holdt på å si "som en gammel AM-radio", men nå har jo denne forbannade DAB'en kommet så kan vel like gjerne si FM....
Uansett, det var som en sending jeg ikke forsto. 

Etter en liten stund smalt det i det andre øret. Mer spraking, men i stereo så begynte det å bli klarere. Jeg hørte ingen spesielle ord eller slikt på dette tidspunktet, men jeg forsto at det var beskjeder, der var ord og meldinger. Følte at "en dag forstår jeg". Følelse av ro rundt det. 


Prøvde å bytte dette bildet med et annet tre ganger, men Mac'en nekta. Så da skulle dette bildet bli med, da!
Det er krystallen til mannen min, en gave han fikk i en overgangsfase. Den har ikke villet ha noe med meg å gjøre.

Jeg så noe voldsomt med farger. Bølgende. Hovedsakelig indigo, men innimellom andre farger. 
Hver gang jeg fikk opp en rød form som ligna en H så rykka behandleren til. 
Jeg fikk også inn en veldig skarp grønnfarge flere ganger. 
På ett tidspunkt kjente jeg at jeg prøvde å "hjelpe til", men klarte heldigvis å stoppe det :-) 

Fargene antok noen ganger former som virka kjente. Flere ansikter dukka opp. 

Jeg så meg sjøl i tidligere inkarnasjoner, flere av dem har jeg ikke fått inn tidligere. De jeg har fått inn før har vært ganske snille og greie, i alle fall "normale". 
Disse jeg nå så var de dårlige...
Jeg ble vist hvorfor jeg har hatt det livet jeg har hatt til nå. Jeg så min egen karma, for å si det på den måten. 
Da jeg så meg sjøl som barnemorder i ett liv, og at jeg tok min mors liv i et annet, begynte jeg å analysere. Det førte automatisk til at ting stoppa litt opp, og jeg måtte legge bort analysen. 

Jeg så meg sjøl dø av svartedauden, lutfattig og utmatta. Og jeg oppfatta det slik som at min død var velkommen. Jeg ble vist en fugl, og jeg forsto at dette var den berømte "legemaska" som legene brukte under pesten, der de la urter i "nebbet". Jeg skjønte at min mangeårige (men nå avslutta) aversjon mot fugler kommer derfra. 

Jeg så meg sjøl som avstraffer, ikke bøddel, men en som piska, slo og torturerte. En lite god person, men samtidig gjorde jeg det som da var "riktig" ut fra den tidas vaner. Ikke som forsvar, for all del, men ble man fengsla så ble man også torturert. Noen gjorde den jobben. I minst ett liv var det min oppgave. Jeg skriver "minst", for jeg følte at det var to liv. 

Jeg så meg sjøl slå kona mi, i et av livene der jeg var mann. Hørte min egen latter, ikke en trillende og søt en akkurat...
Fikk egentlig inn mange liv. Disse jeg ikke har fått inn før, men ant at har vært der. 

Behandleren ga meg beskjed om å ikke dømme meg sjøl eller det som kom inn, bare observere og akseptere. Og at jeg gjerne kunne bruke Ho'oponopono:
I'm sorry
Please forgive me
Thank you
I love you

Jeg starta med den. Og nå begynte det virkelig å skje ting. Jeg sleit lenge med å huske at regla inneholdt "takk" også, sjøl om jeg så teksten i rommet. 
Snudde litt på ting og sa den på norsk. Så engelsk. Så kom det andre lyder til meg. Jeg oppfattet lydene slik (skrevet så nært uttale som mulig):

Ta' iineh
Alo væitt 'eh
El echiim
AdÆnem

For alt jeg vet er dette gibberish, bare lyder som ikke betyr noe på noe som helst språk, men for meg var det tydelig. Disse lydene ble gjentatt flere ganger og i samme rytme, med samme intensjon som Ho'oponopono. Hvis noen kjenner igjen noen av disse ordene, eller mener de ligner noe, så si fra! Dette var slik jeg tolka lydene, men denne sprakinga som jeg snakka om først var der ennå, så jeg føler at jeg ikke helt fikk taket på ordene.

Fargene, formene og en evig følelse av å ikke ha kontroll over kroppen var der hele tida. Men det var greit.
Jeg følte at armene mine lå i helt absurde vinkler, jeg følte lenge at jeg hadde tre øyne og i perioder var konseptet venstrebein helt ukjent for meg.
Samtidig følte jeg meg helt trygg i situasjonen og visste at jeg kunne takle alt som kom. 
Jeg sitra og var samtidig helt rolig. Jeg var fryktelig kald, spesielt på armene, men jeg frøys ikke. 

På beina mine satt det høye sko av jern, er vel den beste beskrivelsen. Disse satt ganske så hardt og vi trengte litt ekstra puff for å få dem av. Jeg kjente dette fysisk, klemmende rundt leggene og føttene. Tung og ubevegelig, ingenting ga etter. Slik har det vært lenge.

Jeg så Atlantis. Igjen :-) 
Har vært der før, serru! Følelsen av lengsel kom tydelig. Ja, både til Atlantis som verden (ikke bare byen, men et mye større område enn det), men også til de som levde der, til kulturen, til språket. Til evnene og mulighetene den verdenen hadde/har. Og ikke minst lyset. Det føltes som en bekreftelse, en tanke at "dit kommer jeg igjen" dukka opp. Som om jeg må gjennom denne prosessen jeg er i nå for å kunne dra tilbake? Jeg er velkommen. 

Jeg så flere av mine frender fra andre planeter. Disse dukka opp mange ganger og jeg har for så vidt et greit forhold til disse. 
En av disse var spesielt standhaftig, ville ikke slippe taket. 
H*n sto foran meg, klart som dagen. Ikke det vi nødvendigvis tenker på som "aliens", men man så umiddelbart at det ikke var homo sapiens, for å si det sånn. Forresten, etter min mening er homo sapiens ikke helt ulike utenomjordiske, men det kan vi ta en annen gang. 
Det som da skjedde var veldig spesielt og sitter solid i minnet. 

Jeg blunka sidelengs.
Tre ganger. Jeg følte at jeg hadde øynene åpne på dette tidspunktet, og jeg så endringa i blunkinga fra standard opp-og-ned til sidelengs. Dette mens jeg så "vesenet" rett i ansiktet. Det (føltes som en han) så tilbake på meg og dro så ut døra. 

Dette var det siste som hang igjen av den gamle auraen min. Denne satt hardt og langt inne. Jeg har lenge følt at jeg har levd på flere planeter (mange av dem vet ikke om jorda engang, sånn sett like lite avanserte som oss), men dette oppfatta jeg rett og slett som mitt fylgje, min beskytter fra en annen verden som nå valgte å slippe taket slik at jeg kan fortsette min nåværende vei. 
Jeg er velkommen tilbake også hit, til de verdener som fortsatt eksisterer. Ikke alle gjør det. 

Nå var jeg "naken". Og skulle fylles opp igjen. Fragment etter fragment. Piksel etter piksel, var en følelse jeg fikk. 
Igjen var det farger og former, det var lyder og lukter. En spesiell lukt av en urt som varmes opp var sterk i denne delen. 
Synet mitt ble umåtelig skarpt, ned på kvantenivå. Jeg så millioner av smådeler som kom inn fra alle kanter. Noen langveisfra, noen nærmere. I starten opplevde jeg dette som en energiboost uten like! Jeg sa til behandleren at "en B12-sprøyte kan bare gå og legge seg!"

Det var en følelse jeg kun kan sammenligne med å bli frelst. Overveldende, udiskutabel og fantastisk!

Det jeg opplevde var nærmere string-teorien enn andre teorier, men likevel ikke. Ingenting var forbundet med noe annet, men søkte likevel sammen ut fra en bevissthet om styrke i samhold. Et ønske om samling. 
Vi sitter her i dagens samfunn og studerer små, små, små kvarker, protoner og elekroner. Dette gjør at vi føler oss enorme. 
Jeg visste der jeg satt at noen ser på oss slik vi ser på disse tingene, de ser på oss som de minste bestanddelene av liv. Vi er små. Uendelig små. Og umåtelig store. En enorm styrke, men til nå har denne styrken kun utspilt seg mellom livene våre. I tida vår på jorda (tidene) er vi delvis låst, ser ikke våre egne muligheter. I tida mellom livene er vi ren energi. Det eneste som gjør oss synlige er når energien blir tett nok. Når vi alle samler energiene våre kan vi bli synlige også for disse som ser oss som små...

Etter hvert gikk det litt saktere, delene (tanken på the Matrix var der så absolutt) kom fra mer spredte områder, og brukte lengre tid for å komme fram til meg. De siste bitene fylte ut små hull rundt kroppen min, slik at det ble tettere og tettere. 

Plutselig så jeg (inni meg) at behandleren strakk fram hendene og knytta en diger, rød sløyfe på hodet mitt. Typ "sånn, da er vi ferdige!"-stil.
Behandleren opplevde den samme sløyfa :-) 


Min venn fra et annet univers var ikke fullt så lang og tynn som denne karen, men akkurat passe. Dette er forresten "et tre som ikke lenger er et tre"... se lenger ned for utdyping... 

Siste del var å bygge opp igjen beskyttelsen, balanselegemet. Jeg kjente dette som en tjukk, nesten gummiaktig konsistens rundt kroppen. Det begynte inni hendene, så kjente jeg det rundt hodet, så lårene og etter hvert tettere og tettere. 
Midtpartiet og rumpa var fryktelig vanskelig å få på plass. Måtte forskalinger til. 
Jeg har fortsatt disse forskalingene på plass, for prosessen er ikke over sjøl om jeg var ferdig med selve behandlingen. Jeg har øvelser å utføre.

Det er nå MIN jobb er i gang. 
Jeg skal fortsette, jeg skal utvide og jeg skal rydde og sortere. 
Min dharma, min livsoppgave, skal bli klar(ere)  for meg. 

Det jeg fikk hjelp til var å slippe taket i skyldfølelsen, i "arven" fra de tidligere livene. At ingenting av det jeg før har vært igjennom hemmer meg lenger. "Straffen" er sona. Også ved hjelp av Ho'oponopono har jeg bedt om, og fått, tilgivelse og takk. Og jeg har gitt tilgivelse og takk.

Jeg vet at jeg har mye å jobbe med. Fortida mi har inneholdt personer som har påvirka veldig sterkt. I mange år var jeg uten valg. Etterpå hadde jeg en lang periode der jeg valgte bort å ha valg... Trivdes i offerrollen, jeg er ikke den eneste som har oppholdt meg der over lengre tid. 
Men jeg har ikke bare vært offer. Jeg har sjøl gjort ting opp gjennom dette livet som jeg ikke har villet vedkjenne meg, men det har uansett vært mine valg der og da og jeg får stå for det nå. Bedre seint enn aldri. 


Fra i sommer, da jeg fikk kokos av Moses. Once in a lifetime! 
Or twice in two.


Så hva vil jeg? Masse! Fram til nylig har jeg tenkt at jeg ikke kan delta på mye, fordi jeg kommer til å være så gammel når jeg er ferdig med kurs og skoler og slikt. Men virkeligheten er jo at jeg kommer til å være like gammel uansett om jeg tar kurs og skoler eller ei. 

Det er ikke kursene og opplæringa per se som er det viktige. Det er utrolig mye jeg kan jobbe med ut fra det jeg allerede kan og vet. 
Men virkeligheten er slik at om en person kommer til meg så føler de ofte trygghet (og, helt ærlig, får større betalingsvilj. Selv om det høres kynisk ut så skal man leve av noe) om de vet at jeg har tatt kurs, at jeg har fått opplæring og bestått en eksamen (eller "eksamen", det skjer også). Jeg har også fått tilbake kunnskapstørsten min! Den var borte i mange år, spesielt da jeg var syk. Klarte liksom ikke å feste meg ved noe som helst. Orka ikke. Det var jo sannheten, kroppen min var opptatt med å ta vare på det lille den kunne og hadde ikke tid eller rom for mer informasjon. 
Det jeg ser er at det er utrolig mye jeg ikke kan noe som helst om! Mye jeg kan bittelitt om, og som jeg gjerne vil vite mer om. 
Og det er mye jeg vet ganske mye om, som jeg kan lære enda mer om. 

Skal jeg jobbe med mennesker? Eller med dyr? Eller begge deler? 
Jeg kjenner jeg trekkes mot asiatisk tankegang når det gjelder helse, og antar jeg kommer til å ta noen kurs i dette til neste år. 
Dette temaet har tidligere føltes rart og uforståelig. 
Akkurat som Auratransformasjon gjorde før jeg var klar for det. 
I dag leser jeg om kinesisk legekunst og forstår det som står der, jeg ser linjer og sammenhenger jeg ikke har sett før. 

En annen ting jeg VET er at jeg skal reise. Mannen min og jeg har noen reiseplaner for årene framover og vi skal gjøre det vi kan for å gjennomføre disse. Og sikkert flere. 
I flere transer har jeg fått inn beskjeder som "se etter et tre som ikke (lenger) er et tre", "finn en stein som ikke er en stein", "ta hånda ned i et vann som ikke er av vann" og lignende metaforer. Ref. bildet av stolpe-Odin lenger oppe i innlegget. Babbel á la gobli-gobli-bla-bla? Nja...  
I vår hadde jeg en reise der jeg så et spesielt objekt som jeg ikke forsto hvordan var mulig å få til. I november fant jeg et nesten identisk objekt. I reisa mi var objektet av mest sannsynlig av tre, i det virkelige liv er det av marmorstein. Men jeg tenker på det som om det er av tre... 
I den samme reisa hørte jeg forresten også to ord som jeg forsto var et navn eller en tittel. Det var en tittel, ordene viste seg å være helt korrekte etter et gammelt språk.


Den satt så' ei kula!

Min totalt opplevelse av selve auratransformasjonen som behandling er udelt positiv. 
Jeg hadde sterke opplevelser, det føltes riktig og utvidende. 
Følte meg hele tida trygg på behandleren og situasjonen, slik at det var lettere for meg å slappe av. 

Ta kontakt med meg om du ønsker å vite mer, og om du ønsker å vite behandleren min. 

En auratransformasjon er ikke for de som sliter psykisk. 
Jeg går i traumeterapi på fjerde året nå, nærmer oss vel slutten, og vet at jeg ikke kunne gjennomført en transformasjon tidligere. Så lenge psyken er uten stabilitet er sjølinnsikt og energiarbeid ofte mer tappende enn givende. Pluss det faktum at å vekke et underliggende traume uten å ha overskuddet til å jobbe seg gjennom det som kommer faktisk kan være svært farlig.
Jeg har gjennom terapien fått belyst det som har vært vondt og vanskelig, og jeg har fått råd og metoder for å jobbe meg gjennom dette. 
I dag tenker jeg faktisk ikke på det jeg har opplevd som traumer. Det er hendelser som har vært med og forma meg til den jeg er i dag. Og sånn jevnt over så liker jeg den jeg er i dag. Jeg liker der jeg er i dag. 

En auratransformasjon er heller ikke, som nevnt, for rusavhengige. Rusavhengighet er en sykdom som må tas tak i først, og gjerne over lang tid. 
Rus er jo en måte å flykte på, fylle opp tomrom og en rømningsvei. Det at den ikke fører noe sted er vel en av de kraftigste årsakene til at de fleste sliter med å komme ut av det. For å presisere: Rus er en flukt, flukten er effekten av rusen. Rusavhengighet er en sykdom. 

En auratransformasjon er heller ikke for dem som vil ha en quick fix. De som vil få hjelp til å fjerne gammel møkk, men ikke er villige til å ta selve jobben. De som er alternativ-junkies, avhengige av småreparasjoner, ofte. Det er en del av disse. Jeg snakker om de som ber om healing flere ganger i uka, de som ber om kort og runelegg daglig (for alt fra kjærlighet og livet til middagsinnkjøp og hvor man har lagt kattas p-piller). De som har gjort seg avhengige av andres hjelp for å takle hverdagen.

En auratransformasjon er for dem som føler seg klar til å ta tak i sin egen livsoppgave. Sitt formål. 
Og som er klare til å jobbe. 
Ordentlig. Og ganske lenge. 


Fortsett å klatre, fortsett å klatre!

Jeg var ikke bra nok fordi vi ikke tror på det samme

For ikke lenge siden ble jeg spurt hva jeg trodde på, med neste setning "jeg har allerede sett alle de rare tingene du har her".

Vedkommende var kristen og ville vite mer om min tro og hvorfor jeg har tatoveringene jeg har. Tilsynelatende.
Ikke noe feil med å være kristen, jeg har sjøl Jesus i hylla mi. Sammen med Tor, Ganesh, en skarabéutsmykka farao og Buddha. Store representanter for det guddommelige. 
Vi ble stoppa av to barrierer. Språk var den ene.

Vedkommende har ikke norsk eller engelsk som førstespråk, noe som førte til at jeg ikke fikk fram nyansene. Helt ærlig, jeg fikk ikke engang fram hovedtrekkene, for da jeg sa at "jeg tror Jesus var en stor mann, en stor sjaman, men jeg tror ikke på Bibelen" ble jeg, etter ansiktsuttrykket å dømme, til en paria. Dette var den andre barrieren. 

Og det føltes rart.

Vedkommende ville ikke vite mer om min tro og hvorfor jeg har tatoveringene jeg har. Ikke når svaret avvek fra det som personen håpa på, at begge deler bare skulle være dekor. 
Jeg er omgitt av mennesker som respekterer min tro, mine tanker og mitt syn på livet. Slik jeg respekterer deres. Det er en rein velsignelse :D 
Her ble jeg forhåndsdømt. Sett ned på. Det kom faktisk hånlige fnys. Og helt ærlig, jeg følte at personen ble redd for meg. 
Jeg ble forsøkt frelst, et halvhjerta forsøk, noe som fungerte like godt som alle de andre gangene det har skjedd. 

Jeg har møtt tre trosretninger som reagerer med å rakke ned på min trosretning.
Det er kristne, spesielt de som er voldsomt opphengt i at Jesus ga sitt liv for oss.
Det er muslimer, uten unntak de muslimene som mener at kvinner står lavere enn menn. 
Og det er ateister. Ca. 80 % av dem. 

Den siste gruppa er vel kanskje den mest overraskende. Men det jeg opplever er at disse tre gruppene blir så oppgitte over at andre ikke deler deres (fravær av) tro at de velger å rakke ned på oss som har et litt annet syn på verden enn standarden. 

Ja, jeg regner også ateisme for å være en trosretning. 
Det er IKKE en religion, det er ikke et trossamfunn. Men det er en trosretning, i ordets rette forstand. Retning av tro. 

Så hvorfor reagerte jeg så sterkt på dette som skjedde? 
Fordi jeg igjen følte at jeg ble sett ned på. Jeg var liksom ikke god nok, bare fordi jeg mener at Bibelen er skrevet av mennesker og ikke av Gud. 
Jeg ble plassert under andre i verdighet bare fordi jeg mener Jesus var menneskelig. 
Og mine meninger ble avfeid uten å engang bli vurdert som gyldige, eller i alle fall en del av det totale bildet. 

Det var en grei påminnelse om at mange ennå er redde for oss som står med beina planta i andre trosretninger. 
En påminnelse om hvor lett man plasseres i båser, hvor lett det er å bli utelukka. 
Det var en påminnelse om at i et steilt sinn så er det oftest ikke rom for andres meninger. 
Det var en påminnelse om at for noen vil jeg aldri bli god nok. Uansett. 
Og det var en påminnelse om at mange kun søker svar som bekrefter det de allerede tenker. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å følge den kristne vei, med Jesusdyrkelse, med Bibelen og kunnskapen om alt de kristne (og kirka som institusjon) har forårsaka i verden opp gjennom historien. 
Også fordi jeg føler at jeg ikke kan tro på Bibelen, siden alle mytiske tekster i bunn og grunn forteller det samme. Jeg liker å tenke på hva som ligger enda lenger tilbake. Jeg har en tro jeg er trygg på. Som jeg trives med. Som gir meg et rikt bilde på livet, døden og alt utenom. 

Jeg forventer absolutt ikke å "omvende" noen. Det er ikke min intensjon, og kommer heller ikke til å bli det. Hvorfor skal det være det? 
Vedkommende var tydelig i sin tro, det har jeg respekt for. 
Vedkommende var totalt uinteressert i å tenke at det kunne finnes andre realiteter, eller til og med nyanser. Dette har jeg ikke respekt for. 
Når man så legger på språkvansker så blir kroppspråket det vi lener oss mest på. 
Og når det sier "vik fra meg"... Da er samtalen avslutta. 

Gi meg en dyp religiøs diskusjon når som helst
Uten noen form for forsvar av egen tro. 
Uten å sette seg høyere enn andre. Uten å sette i bås. Uten å dele for sterkt i oss og dem. 

Det er langt mellom slike diskusjoner. 
Det er fire grupper jeg har hatt slike diskusjoner med.
Det er liberale muslimer. Disse har, etter min erfaring, et rikt totalbilde, mye kunnskap og en grunnleggende respekt for andre mennesker. 
Det er de resterende 20 % ateister. De som faktisk er interessert i tro som fenomen og interesserer seg for hvorfor folk tror på det de tror på.
Det er folk som står støtt i sin egen tro, uansett hvilken, men aksepterer at andre har sin. Dette gjelder både kristne og den "alternative verden".
Og det er den okkulte retningen. Jo mørkere, jo bedre, for å si det slik. 

I disse gruppene ligger det en dyp interesse for å lære. For å høre. For å se. For å oppleve. 

Jeg har blitt spurt hva mitt mål med sjamanismen er. 
Mål? 
Hva er det for slags spørsmål? 

Mitt mål med livet er å føle ro i meg sjøl. Føle meg trygg på meg sjøl. Føle at jeg har en plass her i verden. At ting henger sammen. At ting "maker sense" som venninna mi sier. Uansett hva andre måtte mene. 

Tilbake til personen som ble redd meg og min tro. 
Jeg føler at språkbarrieren sto for høyt mellom oss. Dette førte til at en person som var lite villig i utgangspunktet til å se nyansene ikke hadde mulighet til å få de med seg. Jeg føler at jeg forklarte så godt jeg hadde mulighet til.


Det er mange som sier "Det er ikke mitt ansvar at du forstår hva jeg sier".
En delvis korrekt setning. 


Det er mitt ansvar å gjøre mitt beste for at du forstår hva jeg sier.

Etter det er du on your own. 



 

Runer!

Har bestemt meg for å skrive en del utførlig om runer. 
Etter å ha leita litt rundt ser jeg at det aller meste av informasjon og tydinger er på engelsk, og hvis de er oversatt til norsk så er det elendig oversatt. 

Jeg besitter ikke fasiten, men tenkte å gjøre det litt enklere for nybegynnere å finne litt informasjon. 
Litt usikker på hvordan jeg skal dele det opp, om jeg skal ta en og en rune eller ættene. Noen innspill? 

Jeg er mest kjent med den eldre futharken, men bør vel skrive om de nyere også. 

Dette blir et langvarig prosjekt... 
Skal jeg bare ta med hovedtydinga? Skal jeg ta med hvordan lese/legge/kaste runer? 
Det blir litt å gjøre :D 

Da har jeg prosjekt utover vinteren!

Sjamanistiske øvelser

2017 har vært fylt av mye spennende. 
Jeg har gått Fire Elementer Skole, et kurs i sjamanisme i seks deler. 
Mannen min har vært med fra del tre, og vi avslutta sammen forrige helg.

Vi har hatt undervisning i symboler og tradisjoner verden over, sammenhenger mellom folk og språk. Vi har lært om hjernebølger og frekvenser for f.eks søvn, avslapning, glede, sinne osv. Vi har lært teknikker for å kunne tromme og/eller rasle over lengre tid. 
Vi har også lært om himmelretningene, betydningene og energier. Ikke minst vår egen energi. 

Forskjellige seremonier har vært utført og øvd på. Vi er mange som har hatt sterke opplevelser. 
Jeg har hovedsakelig hatt gledesfylte opplevelser, og flere ganger har følelsen av seier vært sentral. 
Og jeg har hatt sterke, smertefulle men samtidig forløsende opplevelser. 

Jeg har sett meg sjøl som liten gutt, gammel mann, ung kvinne og et annet vesen. Jeg har reist verden rundt. 
Har til og med vært gekko! 

Den siste helga ble også veldig fin. Vi var samla i Vestfold. Gruppa er fra flere steder på Østlandet, og i stedet for at noen få skal reise inn mot Osloområdet hele tida så bytta vi litt på hvor vi hadde det. 
Dette har også ført til at vi som gruppe har kommet nært hverandre. 

Vi har blitt en slags familie. Like vidtrekkende og sær som en helt vanlig familie. En litt gal familie.
Vi gråter sammen, ler masse, vi sier fra når noe er feil og man kan også bli ganske uenige og irritere seg en stund. Men i bunnen ligger en kjærlighet til det vi driver med. 
En respekt for århundrer med tradisjoner som vi nå blir gitt informasjon om hvordan vi kan være med på å spre videre. Og det felleskapet har ført til at vi stoler på hverandre og tør å slippe oss litt løs. 

Det å holde en seremoni er f.eks. vanskelig for mange. Vi føler oss usikre på tema, rekkefølge og innhold. Vi er ikke vant til å framføre noe, så vi har problemer med å huske alt vi vil si. I bunn og grunn er vi bare uerfarne. 
Med en så liten gruppe (9 stk) er det lettere å tørre. Lettere å bare gjøre, uten å være så redde for følgene. 
For om en person bommer helt på eksempelvis tromminga, så vil vi andre oppmuntre til å prøve igjen. Om en person glemmer absolutt alle ord man burde ha sagt, så vil de andre hjelpe til, eller akseptere at "ok, slik ble det bare". 
Samtidig legger alle av oss en god del ære i dette, og vil gjøre det så bra, riktig og solid som mulig. 

For å si det slik: Vi er mange nok til at vi må utfordre oss sjøl, og få nok til at vi tør det.

Den siste helga ble altså "eksamenshelg". 
Lørdag fikk vi beskjed om å dele oss inn i tre grupper á tre personer, og holde en seremoni. Hvilken som helst seremoni, hvor som helst og hvor lang/kort vi ville. Jeg kom på gruppe med mannen min og ei til, og det viste seg fort at vi tre samarbeida fint sammen. 

Vi lagde en ring av gress og blomster på stranda. Den hadde åpning mot øst. 
Siden dette var ganske nært Alle sjelers dag valgte vi å ha en forfedreseremoni. 
Vi bygde bålet sammen, det inkluderte for anledningen blot, siden mannen min kutta seg ganske solid. Det å ta blodet på en pinne og sette midt i bålet ble helt riktig. 



Vi var sist ute. Den første seremonien var en seremoni til Moder Jord, og den andre var også til forfedrene. 

Vi inviterte de andre inn i sirkelen. Mannen min og hun andre sto utenfor (i øst og vest) og fortsatte å tromme. 
Alle fikk en kongle hver.
De to andre kom inn i sirkelen og åpningen ble lukka igjen. Vi tente bålet, det tente på første fyrstikk! (puh...)
Jeg hadde tatt med røkelse og fjær, så jeg tok en liten runde rundt bålet, så overtok mannen min og rensa forsida av alle, og så overtok hun siste og rensa på baksida av alle. 
Vi holdt en veldig kort trommereise mens alle holdt konglen, og fokuserte på det de ville legge inn i konglen. Den skulle etterpå legges på bålet, og alt du hadde lagt inn i den ble tatt dit det skulle. 

Så, om du hadde tanker du ville bli kvitt: Legg de i konglen, og legg konglen på bålet. Det du vil bli kvitt går over i røyk som forfedrene tar videre. 
Om du har et ønske, legg det i konglen og legg konglen på bålet. Det du drømmer om går inn i røyken og forfedrene, og universet, hører det. 
Om du savner noen, om du har en intensjon eller en affirmasjon, om du vil takke noen... Alt kan legges i konglen og det tas til det rette stedet. 

Vi avslutta med at alle holdt hender og så ropte vi litt. Forfedrene liker bråk :-D 

Ja, det ble noen småfeil. Det var jeg som snakka, og jeg glemte et par ting. Glemte å være tydelig på at jeg inviterte forfedrene inn før vi begynte, og jeg glemte å rense mannen min da han overtok røkelsen. Den første biten redda jeg for så vidt i land ved å fortelle at alt hadde vært helt åpent, noe det også var, men den siste var en feil. 
Jaja, det går seg til med erfaring! Erfaring gir sjøltillit og ro. Og det gjør at jeg husker det jeg skal :-D

Søndag hadde vi mer teori, før vi skulle holde en meditasjon på 10 minutter. 
Jeg var først ute, og valgte å holde en meditasjon for indre styrke. 
Det var en ganske variert runde, der noen tromma og sang, noen vandra i skog og på enger, og noen reiste universet rundt for å fylle alt og fylles av kjærlighet.  Det var en fin time, godt og vel.

Til slutt hadde læreren og jeg en liten seanse, siden jeg har kjøpt en av hans trommer. 
Han tromma seg sjøl ut og meg inn. Avslutninga var at han la tromma til brystet mitt og så holdt vi rundt hverandre med tromma mellom oss. Han sang en sang mens han tromma, en sang på ungarsk om falken, glede og Moder Jord.

Forhåpentligvis får vi muligheten til å reise til Ungarn neste år, til læreren vår og familien hans. 
Jeg håper virkelig å få være med på firewalk, og flere andre seremonier. 
I mellomtida får jeg holde flere seremonier sjøl, og få inn mine vaner og tradisjoner. 
Jeg gjør jo det med healing, der har jeg min egen greie. 

Disse seks helgene har vært intense og lærerike. Vi har vært slitne etterpå, men samtidig fylt av energi. 

Noen av de andre deltakerne håper jeg å kunne beholde i livet mitt, for jeg har blitt skikkelig glad i dem! 



Jeg kjenner på meg at 2018 blir et spennende år :-) 

 

#alternativt #sjamanisme #fireelementerskole #sjuenger #kurs #meditasjon #seremoni 

Oversikt datoer for fullmåne og nymåne 2018

Du har nå kommet inn på en lillablogg (temaer om den alternative verden).
Jeg er bl. a. medlem av Sjamanistisk Forbund og feirer månefasene med bål og trommer, gjerne sammen med andre. 

Månen fungerte som en tidlig kalender og har alltid vært viktig. 
Uansett hva du tror på og liker så er tidspunktene de samme :-)

Nymåne 2018

17. januar kl.  03:17
15. februar kl. 22:05
17. mars kl. 14:11
16. april kl. 03:57
15. mai kl. 13:47
13. juni kl. 21:43
13. juli kl. 04:47
9. september kl. 20:01
9. oktober kl. 05:46
7. november kl. 17:01
7. desember 08:20

Fullmåne

2. januar kl. 03:24
31. januar kl. 14:26 
2. mars kl. 01.51
31. mars kl. 14:36 
30. april kl. 02:58
29. mai kl. 16:19
28. juni kl. 06:53
27. juli kl. 22:20 
26. august kl. 13:56
25. september kl. 04:52
24. oktober kl. 18:45
23. november kl. 06:39
22. desember kl. 18:48

 

Andre merkedager:
Vårjevndøgn 20. mars kl. 16:15
Sommersolverv 21. juni kl. 10:07
Høstjevndøgn 23. september kl. 01:54
Vintersolverv 21. desember kl. 22:23

 

 

 

Det er flere spesielle månehendelser i 2018.
For det første er det to fullmåner i både januar og mars, og ingen i februar. Når februar ikke har noen fullmåne kaller vi det "Svartmåne". 
Den første fullmånen i en måned kalles ikke noe spesielt, mens den andre kalles Blåmåne. 
Supermåne, tidspunktet der månen er nærmest jorda i sin akse, faller i år på 11. august (nymåne) og 2. januar (fullmåne). 
Mikromåne, tidspunktet der månen er lengst unna jorda i sin akse, faller i år på 27. juli.

 

 

#måne #månefaser #oversikt #sologmåne #solverv #jevndøgn

Oppvåkning og utålmodighet

Et av de vanligste temaene som kommer opp, spesielt hos nyoppvåkna spirituelle er dette med 

T  Å  L  M  O  D  I  G  H  E  T

noe som, ironisk nok, tar lang tid å utvikle.

De fleste av oss har gått i mange år uten å snakke så mye om temaet. Vi leser og søker, og driver for så vidt med vårt. Mange har store og kraftige opplevelser og finner retningen på egenhånd. Andre føler at de ikke kommer videre alene. Før eller senere rekker vi hånda ut og har kontakt med andre mennesker. 

Og da skjer det som regel noe.

Samlebetegnelsen "den alternative verdenen" er mildt sagt gedigen.
Da jeg åpna døra og tok imot inspirasjon og kunnskap fra den enorme banken rundt meg var det en slags overdose. 
Jeg hadde mange opplevelser på kort tid. 
Og jeg søkte svar! 

Jeg fikk svar. For hver meditasjon, for hver trommereise, for hver seremoni fikk jeg en ny puslespillbrikke, et nytt svar.
Og nye spørsmål, for så vidt. 
Jo mer jeg lærer, jo mer vil jeg lære. Jo mer jeg lærer, jo mer ser jeg hvor utrolig mye det er å lære.

Her kikker utålmodigheten inn fra siderommet.
Vi aner størrelsen, vi aner mulighetene, vi aner veksten.
I perioder er det kun det å suge til seg info og lærdom, det å komme lengst mulig, som står i huet på en.

Vi VIL VIL VIL VIL komme videre! VIL VIL VIL komme nærmere målet! 

Men vet vi hva målet er? 
Har vi et mål? 

Hvorfor så utålmodige, når det er akkurat i oppvåkninga vi begynner å se udødeligheten?
Eller er det akkurat derfor? Fordi vi føler tidspress for å fylle dette livet på best måte?

Vi søker svar, og vi får dem, men vi har ikke alltid erfaringen til å plassere svarene på rett sted. 
Da går vi rundt med en drøss svar og innsikt som roterer rundt, forstyrrer og forvirrer. 
Svarene vi får gjør oss ikke roligere, siden de øker kaoset. 


Om det er mental eller fysisk trening, det er ingen quick-fix

Erfaring kan kun skaffes over tid. Kan kun samles rolig, er en sedat figur. Erfaring trenger tid på å sette seg ned i godstolen innerst i minnet. 
Og erfaring krever at du er villig til å se bakover.
I en aktiv fase ser mange av oss kun framover, mot nye mål, ny lærdom, nye spørsmål vi kan få svar på. Vi føler oss ofte ferdig med fortida. 
Og på den måten skaper vi vårt eget kaos, vår egen utålmodighet. Den vi stresser med å unngå.

Erfaring er som en lampe i et rom. Slå den på og alle møblene, alt av nips og gjenstander, og alt støv, blir synlig. Erfaring blir en del av et allerede møblert rom. Og ny erfaring rusler mot døra inn til minnet. En jevn strøm. 
Men når vi slår på lyset, oppfatter vi alt i rommet? Ser vi detaljene? Ser vi mengden erfaring? Eller lukker vi øynene for rommet og søker mot vinduet eller døra? 

Jeg er fortsatt utålmodig, men på en annen måte enn før. 
Utålmodigheten jeg følte i starten da jeg åpna opp for alt dette har gitt seg. I perioder dukker den opp igjen, men den er ofte roligere nå. 

#Tirsdagstanker



 

 

 

 

Lilla vegbane og en beskjed fra dyreverdenen

To ganger denne uka har jeg opplevd at farga på veien jeg kjører på forandrer seg. Flere forskjellige strekninger, men sjelden mer enn en kilometer om gangen. 
Dette har jeg aldri sett før, sjøl om jeg har kjørt masse.

Det er samme type lys på bilen, det er ikke lagt ny asfalt eller gjort andre endringer på strekningene der det skjer. 

Det som skjer er at venstre del av vegbanen blir tydelig lilla. 
Siden jeg bor i område med mye elg prøver jeg å ikke fokusere på dette, men det er faktisk litt vanskelig for det er en nydelig lillafarge! Den er dyplilla, med sjatteringer og den bølger. 
Jeg aner ikke hva dette betyr, eller om det er en synsforstyrrelse.

Jeg har noe som kalles aura-migrene (kun et navn, har ikke noe med auraer som sådan å gjøre). Det vil si at jeg får migreneanfall uten smerter, men opplever det i stedet som synsforstyrrelser og lignende. Mange opplever i tillegg svimmelhet og forstyrrelser i lyd. 
De gangene jeg får disse "anfallene" pleier det å være lyse prikker som er såpass store at det er litt vanskelig å se tydelig. De starter veldig smått, og blir gradvis større. Det betyr at jeg har god tid til å eventuelt stoppe bilen, men så langt har det aldri skjedd mens jeg har vært på farten. 
Jeg har tidligere ikke sett farger. 

Eller... jeg ser jo auraer på folk (når jeg stiller meg inn på det, det kommer ikke automatisk lenger for jeg har lært meg å "slå det av").
Kan det være i samme gate? So to speak?
Eller er dette noe flere opplever? 
Kommenter gjerne, eller send meg en melding :-) 


Min egen Ratatosk kom på besøk her om dagen, jeg sto nesten en halvtime og bare kosa meg med å se <3 

En annen ting er at jeg i det siste har fått besøk av en voldsom mengde små edderkopper. 
De er rundt meg hele tida, og lander gjerne svært nær meg, men ikke på meg. 
I går kom det en ned på bordet da jeg satt ved Mac'en. Den satt der en stund før den begynte å hoppe bortover. Fiffig liten sak! Jeg har også skravla med flere av dem, bedt dem om å gå i en bestemt retning og så gjør de det. Sånne ting. 

Jeg står foran en stor endring i livet. Sjølvalgt og ønska, et stort stykke arbeid som jeg vet fører til noe bra. Jeg kjenner at det er på tide at jeg tar et kvantesprang mentalt og jeg har nå gjort forberedelsene til dette. Kommer tilbake til det når jeg er i gang med prosessen :-) 
Jeg lurte på om edderkoppene kanskje var et varsel om noe, og sjekka litt i tillegg til å bruke magefølelsen. 

Solöga sier at edderkoppen gir signal om at man skal ta det med ro. 
Sjamanistisk tankegang sier at edderkoppen er et tegn på utvikling og framgang, at man vever sitt eget liv og egen skjebne. 
Innen drømmetyding er edderkoppen regna som en feminin kraft. Den regnes som lykkedyr, og det kan tolkes som at den ønsker meg lykke til.

Som nevnt er den innenfor folketrua regna for å være et lykkedyr. 
Nå skal det sies at det er to versjoner av det siste: 
1. Et dyr som gir deg lykke ved å være i nærheten, eller
2. Et dyr som betyr ulykke om man dreper det. 
Dette er to veeeeldig forskjellige retninger!
Jeg synes det i de aller fleste tilfeller er fullstendig unødvendig å drepe edderkopper. De gjør en voldsom jobb i det skjulte og sørger gjerne for at kjellere og slikt er fritt for andre dyr som man i hvert fall ikke ønsker å ha der... Om de ikke er lykkedyr så er de absolutt nyttedyr! 
Jeg er redd for store edderkopper, og misliker å få de på meg, men de små gjør meg ikke noe. 

Det er et så stort antall edderkopper nå at jeg ikke klarer å ignorere det. 
I sommer og tidlig høst var det fjør som var det store her, da dukka de opp absolutt overalt, og gjerne steder der det ikke var noen logisk grunn for det. 
I denne perioden var jeg i utvikling, og gjorde meg klar for å bestemme meg for om jeg ville ta spranget eller ikke. 
Jeg samla informasjon som, uten at jeg visste det da, nå i ettertid har vist seg å være essensiell for avgjørelsen min. 

Jeg ønsker innspill på dette med edderkoppene også, bare å sende melding :-)


 

Ny kurshelg - femte eng

På min vei innen sjamanismen er det mye å lære.
Mye å huske.
Det meste ligger i meg allerede.



Kurset lærer meg blant annet teknikkene som er kjekke å kunne. 
Hvordan bygge et bål? Hvordan klare å tromme i timevis?
Forskjellige seremonier. Forskjellige pusteteknikker, forskjellige typer healing, rensing, bevegelser.

Jeg lærer om hva sjamanisme er, en naturtilknytning.
Forskjellige kulturer og vaner. Det er det samme overalt.
Uten naturen er vi ingenting. 
Med naturen er vi enorme.
 

Jeg lærer hvordan det er å være på begge sider av en seremoni. 
Både å delta og å være med å lede og skape energi. 
Gi andre muligheten til å ta en viktig reise. Jeg er takknemlig for tilliten.

Jeg lærer å åpne meg opp for alt som ligger i meg, alle muligheter jeg har.
Begynner å ane hvor utrolig mange veier det finnes. 
Og det beste er at jeg har slutta å føle at jeg har dårlig tid.

Jeg har fått svar på spørsmål som har holdt meg tilbake i mange år. Godt å kunne bli ferdig med gammalt rusk. 
Rydde i arkivskapet i toppen. 
Og nå, når det er ryddigere og mer oversiktlig, ser jeg hvor bannade solid det er. Hvor sterk jeg er.

Det er en indre reise, men samtidig åpner det øynene mine for verden utenfor. 
Før var jeg kun i meg selv. Nå deler jeg, og jeg har mange å dele med. 
Jeg kan ikke gå en eneste vei for andre. Men jeg kan lyse opp slik at de tør å ta noen første steg.

Alt dette får jeg gjøre i en helt trygg setting. Blant annet med min aller beste venn. Kjæresten min. Mannen min. 
Og jeg får dele den med gode venner. Bedre og bedre venner. 
Denne reisa er så personlig og sår på én måte, på en annen måte er det noe veldig utadvendt over den.
Den understreker viktigheten av å redde seg selv før en hjelper andre. 

Jeg gjemmer meg ikke lenger. Jeg møter blikk. Jeg kler meg i rødt og er rak i ryggen igjen. Jeg går bort til folk og starter samtaler. 
Usikkerheten min, den som jeg gjemte meg bak fordi den sa den gjorde meg tryggere... den viker plassen nå for den naturlige tryggheten min, den ekte. 
Tryggheten har kikka innom tidligere, nå har jeg dratt den fram og holder den som en fane.

Jeg er ikke redd lenger.

Bare rolig og glad. Og forventningsfull <3 

Høstjevndøgnsbålet

Litt utpå kvelden på høstjevndøgn (fredag 22. sept) kom selvsagt regnet. 

Da vi tente bålet klokka åtte, og ene naboen kom, så regna det egentlig ganske solid. 
Men det var god fyr i bålet, chaga på kanna, salvie i posen og masse å prate om.

Å møte "nye" mennesker, som har sine erfaringer og som blir veldig glade for å dele disse, er utrolig spennende. 
Heldigvis roa regnet seg ned en god periode, og da tok jeg disse bildene av bålet. 

Det var KRAFT i bålet den kvelden! 

 



Det var godt å gå inn sånn omtrent halv elleve på kvelden og skifte til tørr bukse :-) 
Uansett storkoste jeg meg ved bålet denne kvelden og kjente den roa jeg ønska meg.

 

Lørdag dro gubben og jeg på alternativmesse på Eidsverket på Bjørkelangen. 
Jeg har tidligere vært med og jobba på messa, men i år har det vært såpass mye å gjøre at jeg ikke meldte meg på jobbing. Å komme som gjest var veldig koselig! Mange ansikter jeg ikke har sett på lenge, og det var fullt av herlige klemmer <3 
Jeg har vært lite aktiv en stund, merker at jeg savner en del av disse menneskene. Mye godhet! 

Vi handla bare røkelse, og utstyr til dette. Skal på messa på Lillestrøm i november, da blir det mer shopping. 

Neste feiring nå er fullmånen den 5. oktober.

 

Ønsker alle en fantastisk uke!

Å våkne av stemmer og lyder, en oppklaring

Jeg har bestandig hatt problemer med søvnen. Så lenge jeg kan huske. Sovner seint og våkner ekstremt lett.
Min far fortalte at jeg var slik rett etter at jeg begynte å gå, men sa at han lurte på om jeg egentlig hadde vært slik omtrent fra fødselen. 


Noen bilder ser drømmende ut sjøl mens en tar de. Dette var et slikt. Kun grønt filter på toppen har gitt denne effekten.

Drømmer er viktig for meg. Men det finnes også andre nivå i området søvn/våken. 
Nylig fikk jeg det kliniske uttrykket for et av disse nivåene, noe jeg har opplevd mange ganger opp gjennom årene. 

Så lenge jeg kan huske har jeg med ujevne mellomrom våkna av (eller hørt/sett rett etter å ha våkna) forskjellige lyder, bevegelser og påvirkninger.
Spesielt ett fenomen har gjentatt seg, at jeg har hørt tre personer rope navnet mitt.
Jeg var ikke så gammal første gang jeg tenkte at "jeg vil ikke svare, for hvis de da svarer tilbake... da har jeg det gående..." Sånn i tilfelle, liksom.
Der jeg vokste opp hørte jeg de ofte utenfor vinduet eller i kjelleren, her jeg bor nå hører jeg stemmene komme fra første etasje, soverommet ligger i andre.

Jeg har alltid vært klar over at dette har hengt sammen med drømmene, i større eller mindre grad. Det er ekstremt sjelden jeg har følt det som virkelig, for det har vært noe litt annerledes ved det. Det skremmer meg heller ikke, jeg legger meg aldri og tenker "håper det ikke skjer", samtidig så har jeg i perioder følt det forstyrrende. 

Nylig har jeg hatt en periode der dette har skjedd flere ganger, med andre inntrykk og kraftigere og nærmere.

Første episoden var at jeg lå med ryggen til døra på soverommet. Den står alltid åpen så sant vi ikke har folk på besøk. Jeg hørte at mannen min gikk opp trappa og kom inn på soverommet, og stilte seg ved senga og så på meg. 
Når jeg snudde meg var det tomt. 
Det samme skjedde en gang til. Jeg hørte lydene og kjente at han kom inn på rommet, uten å bli overraska over kun å se veggen da jeg snudde meg.
Men etter andre gangen var det litt mer vanskelig å slokne igjen. Var det noe med mannen min? Var det noe galt? 
Jeg snudde meg rundt igjen, og rakk nesten ikke dra dyna over meg før det ringte på døra. 
Ringelyden var litt "kort" på en måte, som om jeg hadde dotter i ørene. 
Jeg gikk til vinduet og kikka ut. Ingen der. Kledde på meg og gikk ned, åpna døra. Ingen der. Da ringte jeg mannen min og fortalte dette. Ikke minst for å roe meg ned, for nå var det egentlig litt guffent. Som om jeg skulle få beskjed om noe. 

Noen uker seinere lå jeg på nytt i senga etter at mannen min hadde reist på jobb. Han reiser rundt fem om morgenen, et tidspunkt det er totalt uaktuelt å stå opp på når dagens første avtale er klokka 10. 
Jeg kjente at noen satte seg på sengekanten. Jeg snudde meg og der var det som forventa ingen. 
Lukka øynene, og det samme skjedde igjen. Da snudde jeg meg rundt igjen. 
Så skjedde det én gang til! Da bråsnudde jeg meg og sa høyt "nå får det f**n meg være nok!"
Humra litt der jeg lå og tenkte "om jeg sa dette til meg sjøl eller noen andre er revnende likegyldig!"

Som nevnt har jeg alltid slitt med søvnen. En lege ga meg diagnosen insomnia, men jeg har aldri vært utreda. I år av gangen har standard vært å sovne rundt 01-02, våkne 03:14 (fast i mange år, etter fylte 42 ble det 04:17), sovne litt igjen og drømme, våkne rundt 06 og ligge våken lenge, for så å "duppesove" så lenge som mulig. Var jo utslitt hele tida. 
En god natt for meg er alt over 4 timer sammenhengende! 


Skulle gjerne bodd nært vannet, det gir meg en god ro. I natt fossregna det. Blir ikke helt det samme... 

De siste par månedene, derimot... Jeg har sovet og sovet og sovet og sovet. Sovna rundt 23, våkna av at mannen min drar på jobb. Da har jeg vært våken en god stund, for så å sovne igjen rundt 06:30-07. Om jeg sto opp etter at mannen min dro på jobb eller om jeg ble liggende i senga var uten betydning, jeg ble stuptrøtt og sovna igjen rundt halv sju. Så jeg ble som regel liggende. 
Problemet med all denne sovinga var at det aldri ble nok. Jeg var like trøtt hele tida. Om det var midt i middagslaginga, midt i en knebøy eller midt i doturen, T.R.Ø.T.T.
Ønska å legge meg hele tida, bare sove og sove mer. Det er jo med søvn som med alt annet, for mye av noe blir også feil, men dette var ikke overtrøtthet fordi jeg sov for mye. Det føltes som om jeg skulle ta igjen drøye 43 år med søvnløshet. 
Har blitt jo noen timer opp gjennom åra!!

Drømmene mine i denne trøtte perioden har vært heftige. Det har vært laaaaaange og sammenhengende historier. En drøm var en alternativ virkelighet, at et valg jeg tok rundt 1997 førte livet mitt i en helt annen retning enn jeg er i nå. Sært og spennende, alt som har skjedd i livet mitt etter dette tidspunktet var som viska ut.
Jeg har reist, spesielt tatt mye tog, jeg har vært i bygg jeg gjenkjente fra andre drømmer og møtt mennesker jeg har drømt om før. Alle disse drømmene var klare, dvs at jeg visste at jeg var i en drøm og at jeg eventuelt kunne påvirke den om jeg ville. 
De fleste av drømmene ønska jeg å følge dit de førte meg, men jeg stoppa én drøm som var på vei over i et litt guffent landskap. Stoppa den før den ble et mareritt. En av de mest positive tingene med klardrømming når en lærer seg teknikken :-)


Noen nisser er på låven, noen på Nordpolen og noen i skauen. Og noen møter man på Rema. Ikke alle er små heller.

Begynnelsen på oppklaringa rundt disse lydene, drømmene og fenomenene jeg har opplevd kom i går. Jeg har gått fast til psykolog i tre-fire år nå, traumespesialist. Vurderte å slutte siden jeg ikke har de samme plagene som før, men har valgt å fortsette fordi jeg nå er helt åpen for svar og kommer lengre ned i minnet og bevisstheten enn jeg tidligere har gjort. Jeg er jo ikke redd for å dykke ned i den lenger! 
Jeg fortalte om de to siste opplevelsene og om stemmene som roper på meg. 

Hypnagoge og hypnapompe hallusinasjoner kalles det.

Her er en tekst jeg henta fra NevSom, Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier:

"Hallusinasjoner er livaktige og ofte uhyggelige sanseopplevelser som forekommer i en tilstand mellom våkenhet og søvn. Hypnagog betegner det som skjer i det man sovner eller døser. Syns- og hørselsopplevelser er vanlig, og noen opplever lukt og berøring og eventuelt smerte. Lignende opplevelser kan forekomme i det man våkner, og da kalles det hypnapompe hallusinasjoner. Hallusinasjoner ved narkolepsi kan inntreffe både ved innsovning om kvelden og ved sterk søvnighet og overgang til søvnanfall om dagen. Symptomet forekommer hos vel halvparten av de som har narkolepsi og opptrer gjerne sammen med søvnparalyse. Ca. 15-25 % av normalbefolkningen har likeledes opplevd dette fenomenet. Som ved søvnparalyse, så regner man med at hypnagoge/hypnapompe hallusinasjoner representerer vanlig drømmeaktivitet som vedvarer inn i våkenheten."

Elsker å få navn på ting! Navn jeg kan søke opp, lære mer om! 
Jeg kalte det sjøl søvnparalyse, vel vitende om at det egentlig var feil uttrykk. Så når jeg har søkt på søvnparalyse så kommer jo helt andre ting opp. 
Søvnparalyse er forresten at man våkner, ser/føler ting og tang, men ikke klarer å røre en muskel. Kan være helt grusomt. Ordet "mareritt" kommer jo opprinnelig fra at man våkna og "mara" (kvinneskikkelse fra hovedsakelig underverdenen) satt over en og rista (eventuelt gjorde andre ting, man skal ikke se bort fra at en og annen våt drøm har blitt forårsaka av denne figuren) mens en sjøl var immobilisert. Man ble ridd av mara, altså mareritt. På engelsk "night mare", at mara kom om natta. Samme dama.
Som dere vet, dere som kjenner meg og/eller leser bloggen jevnlig, jeg er litt over gjennomsnittet interessert i det alternative. Jeg har i alle år hørt, sett og hatt kontakt med vesener fra andre verdener/dimensjoner og føler ikke det er spesielt rart. 
Jeg kan se folk som har levd, jeg kan ofte snakke med dem og jeg blir vist hvordan ting så ut før i tida. Vardøger er så vanlig for meg at jeg savner de når de ikke dukker opp så ofte. Har opplevd både bankeånder og såkalte spøkelser uten å miste fatninga. Jeg håper fortsatt å se flere "utenomjordiske" (eller dimensjonsreisende, som jeg føler er en mer korrekt betegnelse. Inkluderer religiøse møter). Dette er på sida av min egen virkelighet og jeg klarer å skille. Kan svitsje tilbake til samtalen jeg er i akkurat da, fortsette med det jeg gjør og være her og nå.
Men akkurat disse drømmeopplevelsene har vært utenfor dette, for jeg har visst at det på det nåværende tidspunktet ikke har vært noen andre dimensjoner åpne. 


Meget reelt røykteppe over trolsk og gammel skog

Hva er hypnagoge/hypnapompe hallusinasjoner? 
Det er søvnforstyrrelser. Rett og slett. 
Det er nervesignalene som ikke går slik de skal eller dit de skal i hjernen. Kludr. 

Hypnagoge/hypnapompe drømmer kalles noen ganger våkendrømmer. Fragmenter av en drøm tas med inn i den våkne tilstanden, eller motsatt vei.
Nevronene i hjernen reaktiveres ikke raskt nok eller direkte nok. Deler av bevisstheten din er våken, for du kan både se og høre, men drømmen fortsetter oppå dette, som et ekstra lag. Kan også være sanseimpulser. 
Madrassen min er for eksempel litt nedsunket på midten etter noen år med tyngde på seg. Når jeg snur meg, så "ruller" jeg litt, omtrent som jeg ville gjort om noen satte seg på sengekanten. Altså en rasjonell forklaring den ene hallusinasjonen jeg hadde. 

Etter at ordene hypnagoge og hypnapompe hallusinasjoner var spredt i rommet spurte psykologen min om jeg noensinne hadde blitt utreda for narkolepsi. 
Det har jeg ikke, skulle gjerne tatt noen søvntester siden jeg alltid har slitt med det. Det er ikke det at jeg slokner når som helst eller hvor som helst, men jeg har jevnlig perioder med ekstrem trøtthet som nesten er invalidiserende. Min løsning har til enhver tid vært å "fade ut", drømme med halve huet, for å si det sånn. Jeg merker det i god tid, noe som gjør at det ikke påvirker bilkjøring og andre oppgaver. 
Det er ganske likt noe jeg blir veldig glad for når det skjer, at jeg klarer å tromme og meditere/reise samtidig. Mange kaller det todelt hjerne. Multitasking :D 

Det viser seg altså at slike opplevelser henger nært sammen med narkolepsi, insomnia og andre søvnforstyrrelser, men også PTSD, depresjon, angst osv. At man opplever hallusinasjoner betyr ikke at man har disse psykiske utfordringene, men om man har dem så øker sjansen for at dette skal skje.
Som drømmeinteressert gir jo dette meg egentlig bare mer å ta tak i! 

Et av poengene mine med å dele dette er å få kanskje noen til å tenke at de lydene man hører, de skrittene man hører og merker, de personene man ser i huset sitt... Kanskje det ikke er av det vonde? Kanskje det ikke er "spøkelser" eller gjengangere? Kanskje det er huet ditt som føkker med deg?
Når det kommer til søvn så finnes ikke svart-hvitt. Igjen: Jeg påstår ikke at gjengangere ikke finnes. Jeg har møtt mange nok til at det er en del av min hverdag og virkelighet, så jeg får ikke med min beste vilje til å avvise det.

Men jeg påstår at ikke alt "overnaturlig" er overnaturlig.


Midt i Fyrkat viking"borg" i Danmark. Energirikt og rolig samtidig. Og fint vær! 

Jeg slår et slag for "Sidenaturlig"!

Jeg opplever det jeg opplever. For meg er det virkelig. Om det er hallusinasjoner, møte med småfolk, gjengangere, kraftdyr eller hva som helst som ikke er synlig i den "vanlige verden". 
Kan det være fantasi? Selvsagt! Jeg har alltid vært veldig fantasifull og kan lage lange historier av omtrent ingenting.
Kan det være sykdom/psykose? Ja. Som innehaver av psykiske sykdommer er dette en reell mulighet hos meg.
Kan det være naturgasser, lyder på ikke-hørbare frekvenser, lys osv? Ja! Akkurat dette er en mulighet jeg er VELDIG åpen for.
Kan det være en alternativ virkelighet? Flere dimensjoner? Flere frekvenser og svingninger? Ja, absolutt. Det er flere spennende retninger som tyder på at det vi ser og hører bare er toppen av isfjellet. Forskninga har vært veldig statisk, men flere kommer forhåpentligvis til.
Driter jeg egentlig i årsaken? Ja. 

Det er min virkelighet, og jeg møter mange nok som har det på samme måte til at jeg ser at det er manges virkelighet. Vi forteller det samme, bare nyanser som skiller. Ja visst er det mange som bare later som! Ja visst er det enkelte som lurer andre! Ja visst er det mange fantastiske mennesker som elsker å hjelpe andre, høre på andre, være der for andre, respektere andre og rett og slett være gode mennesker. 
We have them all. Som alle miljøer. 
Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å ikke se. Like lite som en person som ikke ser noe slikt ikke kan sette seg inn i hvordan det er å se.

Kan jeg bruke dette til noe? En ting er at sammen med denne nye forståelsen av fenomenene så kommer også roen inn hos meg. Da jeg lærte om klardrømming og lærte meg teknikken gjorde det meg mye roligere, siden jeg visste at de fleste mareritt og vonde drømmer kunne jeg styre sjøl. 
Da jeg lærte om meditasjon og våkne avslapningsteknikker gjorde det meg i stand til å klare å slappe av bedre, sjøl med null søvn i lengre perioder.

Jeg er så heldig at de psykiske utfordringene jeg har og har hatt (PTSD, angst, depresjon, panikk, insomnia og andre søvnproblemer, lett bipolaritet, over- og understimulering, fobier og alt dette her) ikke har krevd medisiner. Jeg testa ut innsovningsmedisiner ved to anledninger. Første gang kunne jeg sovne når som helst og hvor som helst. Etter en dupp ventende på grønt lys i Tøyenkrysset kasta jeg alle pillene. Andre gangen fikk jeg noe annet, og en ting var at de ikke hjalp en skit, men de endra drømmemønsteret mitt såpass kraftig at jeg valgte å kutte ut. 
Jeg er ikke mot medisinering av sykdommer/plager/vansker. Jeg er imot overmedisinering. Vil gjerne spesifisere det. 


Denne lille perla dukka opp på en tur med bikkja til venninna mi. Jeg ble dratt mot den.

Nå vet jeg at det som skjer er fordi hjernen min på en måte er stilt inn på to kanaler samtidig. Jeg vet at det er en hallusinasjon. Jeg vet at det går fort over. Jeg vet at det ikke påvirker resten av dagen min. Jeg vet at det ikke skjer noe mer. 
Dette er veldig godt å vite. Kanskje det også etter hvert fører til at jeg utredes for søvnproblemene mine, og at det på sikt kan finnes god søvn i framtida. Noe som til nå har vært utopi. 

Sånn helt til slutt: Søndag kveld fikk jeg satt en sprøyte med vitamin B12. Denne gir energi og bedre form. 
Jadda. Den tok jo også fra meg de timene jeg nå har hatt med god og sammenhengende søvn... Tilbake til gammelt regime med innsovning rundt to, kjapp våkning rundt fire, våken fra fem-halv seks og sover fra sju. 
Formen min er betraktelig bedre, men jeg mangler søvn! Igjen. Føk.
Akkurat det var litt irriterende. Skal sjekke opp mer om vitaminspray slik at jeg kan ta det daglig i stedet for en gang i måneden. Håper på mer stabilt nivå da. 

Har du hatt hypnagoge/hypnapompe hallusinasjoner? Søvnparalyse? 
Jeg er interessert i å høre fra deg :-) 

 

#søvnproblemer #hypnagoge #hypnapompe #hallusinasjoner #søvnforstyrrelse #insomnia #sideeffekt 

 

Høstjevndøgn nærmer seg

I år er høstjevndøgn den 22. september (klokka 22.02). 
Numerologer og andre symmetriinteresserte koser seg over dette sammenfallet :-)

Høstjevndøgn og vårjevndøgn er de to dagene i året da dag og natt er like lange. To andre store dager er sommersolverv og vintersolverv, de to dagene sola hhv er nærmest og lengst fra jorda. 
Disse fire dagene har vært markert av urfolk i alle tider. 

I dag feirer vi tre av dem, i en litt annen form enn originalen. 
Kirka "overtok", for å si det slik. 
Vårjevndøgn henger unektelig sammen med påska, sommersolverv faller et par døgn før sankthans og vintersolverv faller noen dager før julaften. 


Veldig glad i gaupe! Og veldig glad jeg ikke har masse hår i ansiktet.

Men høstjevndøgn? Hvorfor markeres den så lite?
Hvorfor "falt den ut" av den kirkelige feiringa? Tja, etter min mening rett og slett fordi det har blitt rotete! 
Kirka feirer Mattismesse, men denne fyren feires til (minst) tre forskjellige datoer avhengig av om man er katolsk, koptisk eller ortodoks. Og han feires to ganger i året. I starten ble han feira rundt vårjevndøgn, men der var det allerede fullt av Jesus, så Mattheus ble flytta til februar. Men beholdt plassen sin i september/oktober/november.
Blir jo bare krøll av slikt! 

En annen ting er at sjøl kirka anerkjente behovet for innhøsting, at folk faktisk var ganske opptatt på denne tida. Både før og etter datoen. 
Uten bønder og fiskere med mat i kroppen og "rikdom" på tønner, så fikk ikke kirka sin skjerv heller. 
Korn skulle ikke bare høstes. Det skulle flyttes, males, lagres. Og øl skulle brygges.
Kjøtt og fisk skulle ikke bare samles inn. Det skulle saltes, tørkes og graves. Skinn skulle bearbeides, et arbeid som tar lang tid. 

Et gammelt navn på september var "fiskemåneden", dette var nemlig tida for sildefisket langs kysten. Silda ble salta og lagt i tønner, og var noe av den viktigste maten for kystfolk utover vinteren. Silda kunne byttes i andre varer med folk på andre steder i landet.
September hadde enda flere navn også! Vikingene (for lack of a better word) kalte den alt fra Heyannir (høyonna), Kornskurðarmánuður (kornskurdmåned) og Haustmánuður (høstmåned, for "innhøsting"), samt Blotemåned, da høstblotet skulle unnagjøres. 
Danskene kalte den for slaktemåned. 

Ha i minne at jeg bruker ordet "september" med slingringsmonn. Jeg snakker egentlig ikke om kalenderen fra 1. til 30. september, men den tida som også inneholder det vi kaller september. Mange gamle kulturer regna ofte fra fullmåne til fullmåne, eller månedene begynte til andre tidspunkt enn i dag. Så det kan være fra 14. august til 13. september osv.


Jeg ser en hest og en maske. Kan være drage også <3 Først og fremst ser jeg et bål, med ro og spenning.

Det ble sagt at etter 21. september så kunne ikke kornet modnes til folkemat. Ikke samme næringa lenger.
Primstavmerket øks ble regna som et tegn på at lauvinga kunne begynne, dette var innsanking av løv til dyremat. Spesielt på fjellet og i daler var lauvet nødvendig for å ha nok mat til husdyra gjennom vinteren. 
Noen primstaver har merke av hest eller støvel. Uten hest eller støvler var det vanskelig å komme seg fram i ulendt terreng nå i høstbløyta. 

Bjørnen begynte å samle løv og gress, hadde brukt hele sommeren og tidlig høst på å spise mest mulig.

Et gammelt værtegn er at om det er fint vær på høstjevndøgn så skal det vare i fire uker framover! Kryss fingra! 
På Romerike ble dagen gjerne kalt "Mattias lauvriver", fordi det på denne tida er mye vind slik at lauvet blåser av trærne. Jeg har bodd på Romerike i drøyt 11 år og har aldri hørt uttrykket, men jeg kan love at det blåser her! 


Man har lekt seg litt med app :) Photo Lab har grusomt mange reklamer, så jeg bruker den lite.

Kirka hadde Mattismesse, til ære for Mattheus som visstnok led martyrdøden (ingen vet hvor, når eller hvordan. Eller om han egentlig døde martyrdøden. Eller om han i det hele tatt eksisterte. Mange "hvis" her, altså...). Han feires fiffig nok to ganger i året, både høst og vår. Ved høstjevndøgn skriver man ofte "Mattismesse om høsten".
En annen artig ting er at Mattheus ble valgt inn blant apostlene ved loddtrekning. De måtte ha inn en ny fyr etter at Judas mista plassen sin etter å ha forrådt Jesus, enter Mattheus. Han var først toller/skatteoppkrever og dermed erklært landsforræder av jødene. Han kan ha hett Levi. Sånn for å gjøre forvirringa enda større. Dette er altså kirkas bidrag til denne datoen. Hoppla! 


Gå ut og leik! 

Hva forteller egentlig alt dette om høstjevndøgn? De fleste kulturer har en slags feiring av innhøstinga avhengig av breddegrad. Rikdommen vi får fra jorda. 
Unger her i landet kaller det høstferie. Mange menn kaller det elgjakt (litt fleipete sagt). Dagen eller tida markeres ikke lenger på tydelig vis, slik som vikingenes blot. Jeg vil gjerne ha tilbake en markering av dagen! Trenger ikke blote, men markere! 

Personlig er høstjevndøgn en viktig dag for meg. 
Det var den første skikkelige sjamanistiske seremonien jeg deltok på, og det var en sterk opplevelse. 
Jeg har alltid hatt et fantastisk forhold til vintersolverv. Dette er fortsatt en viktig dag for meg, men jeg må innrømme at høstjevndøgn er en god nummer to. Rett og slett fordi jeg er så glad i høsten! 

Å sitte ved bålet en kveld i september... Med kjølig og rein luft, fukt i bakken. Vi vet at vinteren er rundt hjørnet. Sjøl om årstidsforvirringa blir større og større år for år nå, null snø før januar og tropevarme i april. Hjælpes. Godt det fortsatt bøtter ned på høsten, det er som det skal være.
Men uansett, trivselen jeg føler rundt denne tida er veldig .... eh, hva skal jeg kalle den?
Rund! Den er rund! 

Vi skal ha en liten markering av høstjevndøgn her hjemme nå fredag eller lørdag. 
Sjamanistisk forbund har en samling i Finnskogen, men slik som helsa mi er om dagen så klarer jeg ikke så mange timers kjøring. Har nevnt det til noen venner. Blir mest sannsynlig på lørdag, værmeldinga ser grei ut. 

Om du har lyst til å bli med så send meg en melding :-) 
Det blir ingen full seremoni, men både bål og chaga er med. Og tromma. 

God klem til alle <3 

 

#alternativ #sjamanisme #høstjevndøgn 

Min sterkeste reise.

For en del uker siden hadde jeg en veldig sterk opplevelse under en seremoni.  Jeg har ikke vært klar til å dele den på bloggen før nå. 
For å si det med en gang: Det er for meg revnende likegyldig om dette er noe i min egen fantasi eller om det er en transeopplevese. Uansett årsak til opplevelsen så fikk jeg avslutta noe som har gjort vondt i mange år.


Dette er et gravskip fra ca år 815. En veldig spesiell stemning å være ved.

Jeg var med på en seremoni som kalles åndebåt. Noen ganger åndekano. 
Da sitter deltakerne på rekke og rad, forma som en båt. Man har hele tida fysisk kontakt med personen foran seg. 
Seremonien kan vare ganske lenge, og er fysisk slitsom. Trommene går, og man beveger seg i takt. Svetten kommer, og de kroppsdelene man har vondt i begynner å rope. 

Min forrige opplevelse med åndebåt var sterk og riktig. Nødvendig. Denne ble enda kraftigere.

Båten ror til et spesielt indre sted, der man møter noen man har et bånd til som man ønsker å gjøre noe med. 
Noen ganger vil man bryte båndet, ta tilbake det man ga bort og som den andre har beholdt, og gi fra seg det som henger igjen. Andre ganger vil man møte noen man savner for å styrke båndet. Målet er uansett å bli klar til å gå videre. 

Vi rodde på en måte "motsatt", at jeg satt med ansiktet mot bestemmelsesstedet. Jeg så øya komme nærmere og nærmere. Og jeg så hvem som sto der og venta på meg. 

Da jeg vokste opp tenkte jeg aldri at jeg ikke skulle ha barn. Det å få barn lå inn i framtida, men var uansett så naturlig og selvsagt at jeg aldri stilte spørsmålstegn ved det. 
Fem ganger skulle jeg oppleve å kjenne at noe skjedde, for så å miste barnet. Første gang var for så vidt med vilje, jeg ønska ikke å få barn med han jeg var sammen med da for 25 år siden. I følge legene hadde det ikke gått uansett, men jeg følte de sa det for å trøste meg. Vet ikke. De sa det var noe galt, men uten å fortelle hva. 
De neste fire tok farvel av seg sjøl. En utenfor livmora og tre døde inni der uten å komme ut. 

På stranda på øya sto det fire skikkelser tett sammen, og en litt lenger unna. Jeg skjønte at det var "mine". 
Om jeg sa "NEEEI" høyt eller bare ropte det inni meg er jeg usikker på. Mannen min, som også var med, sa seinere at han ikke hadde hørt noe. 

Vi rodde til land og jeg gikk ut av båten. Inn på stranda. En lett vind i håret, lukta av sjø. Jeg sank til knærne og fikk fire små i armene. 
Dette var min mulighet til å gi slipp, bli ferdig med smerten og savnet, gå videre. Men også å la dem gå videre.


Alle har sin beskyttelse. Om det er den kristne Gud, om det er Allah eller Odin, om det er seg sjøl eller forfedrene... Det er opp til hver enkelt. Ha med seg det en finner styrke i. Jeg må bare aldri glemme at den sterkeste jeg har med meg er meg.

Jeg så barna slik jeg (innbiller meg at jeg) hadde sett dem om de hadde fått bli. En gutt sto på litt avstand foran en slags grotte og var helt stille og rolig. Så eldre ut enn de andre. Jeg så at to av barna var tvillinger, en gutt og ei jente. Skjønte raskt at de var med mannen min :-) 
Men da gikk jo ikke regnestykket opp! Hvor var den siste? 

Jeg fikk beskjed om at hun hadde gått til "venterommet" fordi hun allerede hadde valgt sine nye foreldre. 
Og det var her jeg stussa, for dette med at barn velger sine foreldre har jeg faktisk ikke trodd på! Så jeg satt midt i min egen opplevelse og ble lært noe nytt :-D 
Hun var klar til å gå videre. Og det var disse fem også. De ville bare ta farvel med meg. 

Hver eneste celle i kroppen verka så det skreik! Det var rein og skjær smerte, men jeg visste at det var nødvendig. For både meg og dem. 
Jeg retta meg opp, pusta dypt og sa "jeg er klar, det er greit", og så kom gråten veltende igjen, fullstendig ustabil. 
Sånn holdt jeg på en stund, men tok meg sammen siden jeg visste at tida var knapp. Om litt måtte jeg tilbake i båten og dra hjem igjen, og de skulle videre til sine nye liv. 

Gutten som sto på avstand så på meg og sa "du kjenner meg igjen når du møter meg". Jeg følte at dette var fra den første graviditeten. Han holdt på en måte avstand. Det var jo ikke han som var uønska, det var situasjonen. Jeg har ofte sagt at det var det eneste rette å gjøre, men sjøl om det var rett så var det jo fortsatt vondt! Det er ingen lett avgjørelse, uansett hvordan man snur og vender på det. 

Uansett, vi så på hverandre lenge. Øyekontakt. Jeg så det mørkeblonde håret, de store øynene som var BLÅH! og den litt lange nakken. Jeg forsto det slik at han kommer til noen venner, eller i familien. 
En annen tanke jeg fikk var at han allerede har kommet, og det var derfor han måtte holde avstand. Men det føltes mest som om han var mer enn klar for å gå videre og derfor holdt avstand både fra meg og de "irriterende småsøskna sine"... 

De fire andre var høyt og lavt. Mye lyd! Mye klemmer. Jeg holdt dem hardt inntil meg. Gråt i håret, smilte mot alle. Jeg følte at jeg ble gitt en unik mulighet ved å få møte dem. At jeg endelig skulle få noen svar. 


Klar til å dra? Eller kommet hjem med nye historier? Begge deler :-) 

Og svarene kom. 
Det var spesielt tvillingene som var aktive med informasjon. De to andre jentene var stillere, men holdt fysisk kontakt hele tida. En hånd i min, en panne mot armen min. Et lite smil som ligna på folk jeg kjenner. 
Tvillingene holdt egentlig aldri kjeft... Babla i munnen på hverandre, lo og hoppa og leika. 

Jeg spurte "hvorfor???" 
Hvorfor skulle jeg aldri få beholde noen av dem? Hvorfor skulle jeg oppleve smerten gang på gang? Hvorfor skulle jeg få håp bare for å få det revet fra meg igjen? 
Det satt mange gamle følelser der. Følelser jeg hadde glemt jeg hadde. Følelser jeg hadde ignorert i årevis. 

Jeg fikk beskjed om at grunnen til at jeg aldri ble mamma i dette livet er fordi jeg er født 7-8 år for tidlig. 
Det har ført til at kroppen min på en måte er prematur, noe som igjen har gitt meg alle disse sykdommene jeg sliter med hver dag. 
Naturen har en enkel (og til tider brutal) måte å ordne opp i ting på. Har man dårlige gener eller sykdommer som er arvelige så er sjansen større for at man ikke får avkom. Og vi mennesker er dyr. Naturen sjøl stoppa meg.

Jeg fikk beskjed om at det aldri var meninga at jeg skulle få noen barn. Det var ingenting jeg kunne gjort annerledes. Også gutten i bakgrunnen hadde en bestemt vei, og det var ikke via meg. 
Akkurat den tanken var veldig viktig, at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Årevis med skyldfølelse slapp taket. Jeg kommer nok alltid til å forbanne at jeg var så dum å røyke, og ikke klarte å slutte alle gangene. 
Men det var på en måte tanken "gjort er gjort" og beskjeden om å slippe taket som var det sterkeste. 
Å gå rundt med skyldfølelse så mange år etter skader faktisk bare meg sjøl...

Naturen stoppa alle mine forsøk på å få barn. Og ved å gjøre det så korrigerte den det som hadde skjedd da jeg kom for tidlig inn i verden. Var det en feil som gjorde at jeg ble født før årene mine? Nei. Jeg forsto det slik at ved å la meg bli født før jeg skulle, og så stoppe alle tilløp til videreføring, så korrigerte naturen noe som ellers hadde blitt feil. 
Det var en del av en større plan, for å si det slik.

Trommene fortalte at det var på tide å gå tilbake i båten. 
Jeg klemte og gråt og strøk kinn og rugga i hår. Til slutt slapp jeg taket og tok et steg bakover mot båten. 
De sto stille og så på meg. Det var en rolig og behagelig stemning, som et respektfullt farvel. 


Et veldig illustrerende bilde. Her sitter jeg midt i et gravmonument fra rundt år 1000. 
Det er mange steiner forma som en båt. 

Hvert steg jeg tok mot båten, alle uten å snu meg vekk fra dem, gjorde vondt. Hjertet mitt føltes som om det skulle revne, jeg hørte kun støy som brumming og spraking i ørene, tårene gjorde synet uklart. Hver gang jeg satte foten ned bak meg forplanta det seg drønnende gjennom kroppen, som å bli trampa på og knust. Som å få gravd ut betennelse fra et sår! En skarp smerte som satt i lenge.

Jeg satte meg i båten. Tok tak i årene. 
De fire snudde seg og gikk oppover, mot fjellet på øya. De gikk i den hvite sanda og var stille og rolige. Tvillingene holdt hender. 
Han siste sto like rolig foran grotta. Så snudde han seg og gikk inn. 
Nå skulle de også gå videre. Nå skulle de få velge nye familier og få livet. Det var ikke bare jeg som var klar. De var også mer enn klare. Og ikke minst var det flere familier som var klare til å ta imot dem.

Da vi rodde til øya så jeg den hele tida. Det gjorde jeg også på returen.
Og jeg kan med hånda på hjertet si at dette er den viktigste hjemreisa jeg har foretatt noen gang. 

Hvert tak med årene førte meg litt lenger unna. De første takene var seige og vanskelige, som å røre i graut. Som om jeg ikke ville dra, men gjorde et halvhjerta forsøk likevel. 
Etter hvert gikk det lettere. Jeg kjente at hvert eneste rotak var mitt
Det var jeg som valgte å ro. 

Som jeg skrev i starten, så er det for meg likegyldig om dette er fantasi eller (en alternativ) virkelighet. 
Årevis, to og et halvt tiår, med smerte, savn og skyld fikk slippe taket. 

Etter at vi hadde "landa" var jeg ganske rolig. Etter seremonier deler vi ofte opplevelsene vi har hatt. Jeg er takknemlig for at jeg er i den gruppa. Å være trygg nok til å dele reisa mi, historien min. Å vite at jeg har den tida jeg trenger til å dele, til å finne orda som trengs for å utdype. For å avslutte reisa. 


Jeg er også takknemlig for at jeg kan smile og le midt i sorg og savn. 

På vei hjem sa mannen min at vi trengte å snakka etter at vi kom hjem. Og igjen føler jeg enormt med takknemlighet! 
Tenk så heldig jeg er! Mannen min hører, forstår og aksepterer. Å kunne dele denne opplevelsen med han var faktisk siste del av reisa. Jeg hadde i alle år vært veldig fokusert på at det var jeg som mista, men han var jo der han også... Han kjente, i følge seg sjøl, ikke på savn, men han så mitt savn. Han så mitt håp bli knekt. 
Vi satt i flere timer og snakka. Takk <3 

Etter at vi mista siste gangen stoppa mye opp. Han og jeg fjerna oss på en måte mer og mer fra hverandre. Jeg var livredd for å bli gravid igjen, siden jeg hadde fått beskjed om at det ikke kom til å gå. 
Så jeg bestemte oss for å ikke få barn (bevisst ordvalg). Rett etter kom tidlig overgangsalder (som viste seg å ikke være overgangsalder likevel, men hormonforstyrrelser pga stoffskifte og feilmedisinering, en annen historie...) og det var for seint. 
Det var i november 2009. Drøyt sju år seinere klarte vi endelig å våkne av dvalen, nummenheten.
Vi tok tak i oss sjøl. Redda oss. Nå har vi resten av veien foran oss. 

Det blir ingen barn i dette livet. Jeg lurte fælt på dette i mange år, for jeg ble spådd tvillinger, men det var jo ikke rett kropp for slikt jeg hadde fått utdelt. Å møte disse var en enormt sterk opplevelse. Veldig spesielt, og veldig frigjørende. 

Helt ærlig, jeg hadde allerede akseptert at jeg ikke får barn denne gangen. Det høres kanskje rart ut siden jeg hadde denne opplevelsen, men det er sant. Det er helt greit! 
Det å få barn er andres oppgave. Jeg skal noe annet. 
Det har vært et lite stikk av og til. Når barnløse, jevnaldrende venner som har slitt lenge med å få barn endelig har klart det. Bittersøt glede. Når jeg ser neste generasjon glede seg over tilskudd. Jeg vet at alderen tok meg igjen og det er for seint å gjøre noe som helst med temaet. 
Da stikker det bittelitt. Ikke et savn, og ikke misunnelse! Men en følelse av at jeg har blitt holdt utenfor. At jeg har blitt holdt på en armlengdes avstand fra noe veldig, veldig viktig og fint. 
At jeg aldri skal få være med.
Så går det over.

Jeg føler det å kjenne på savnet og sorgen igjen (og nå samla), har gjort meg sterkere. Jeg merker at jeg gleder meg på en annen måte over historiene til venner og familie. Jeg ser bilder av barn på en annen måte. 
Jeg har vel alltid behandla barn som personer, ikke som babyer og unger. Det tror jeg venner og familie kan skrive under på. Jeg er tante til mange. Dessverre har jeg vært slapp med kontakten, men når vi møtes så er jeg så vanvittig glad i dem at jeg egentlig bare vil klemme og smile. 
Nå får tantebarna mine egne barn. Jeg får møte nye generasjoner, nye spennende mennesker. 

Naturen er fascinerende <3 


Jeg ønska å avslutte dette innlegget med et bilde av et av kraftdyrene mine, ravnen.
Båter følges alltid av fugler, det være seg hav eller elv. 
Jeg hadde ravnen min og hegra mi over meg da jeg kom tilbake fra reisa. De var der på avstand hele tida. Trygghet.

Haugamåne og reinmåne, om en spesiell åpning og to trommereiser

Haugamåne, et ganske nytt navn på fullmånen i september. 
Navnet henspiller på haugfolket, også kalt "småfolk", "gråfolk", noen steder "alver" og "vetter". Det varierer rundt om i landet, men de finnes overalt. 

Jeg kaller de alver. Ikke Tingeling-typen, de er det få av. Men alvene bor i hauger og omtaler seg som "Elver" (ref. stedsnavn som Elverhøy o.l.) 
Trivelige karakterer så lenge en behandler de greit. Om du er heldig og ser de så si hei :-) Jeg har alltid hatt et godt forhold til elvene. 

Før jeg forteller om resten vil jeg bare nevne at jeg gikk hele dagen og var redd. For noe. Gudene/fuglene vet hva. Men jeg var redd. Klump i magen-redd.

Nok om det, tilbake til seremonien og trommereisa. 

Det starta med at vi åpna det hellige rommet, ved å vende oss mot retningene. 
Vi vendte oss mot øst og seremonileder åpna. Jeg så den ene figuren etter den andre fly inn over skogholtet på andre sida av elva. Det var fugler og griffer og drager og andre "ting" med vinger. De flomma mot oss.
Vi vente oss mot sør og det ble åpna. Fra sør kom det folk. Forfedre, framfedre, jotner og troll. Folkelignende figurer. 
Fra vest kom haugfolket, og nyttedyra i jorda. Småormer, biller, maur og mark. 
Da vi sto mot nord skjedde det først ingenting. Men på siste trommeslaget kom flammene veltende mot oss. 

Jeg har aldri hatt en slik opplevelse ved åpning før! 

Vi gikk raskt over i seremonien for haugmånen. Da ble haugfolket feid ut av sirkelen vår, de måtte vente utenfor imens. 
Dette likte de IKKE! Spesielt gamlefar sjøl var egentlig ganske fornærma, men også nysgjerrig på hva som kom etterpå. 
Jeg føler helt ærlig ikke at jeg skal delta på denne seremonien flere ganger, det føltes ganske respektløst. 

Uansett, etter at de sto på utsida starta trommereisa. Målet var å jorde seg best mulig. 

Ofte med jordingsreiser så går turen ned i jorda, men denne gangen ble jeg sittende. Umiddelbart begynte jeg å klø noe vanvittig under føttene, spesielt venstre fot (fortid, følelser, minner). Jeg følte det kom røtter opp og slynga seg rundt beina mine, men jeg satt ikke fast. Røttene var beskyttende, ikke fengslende. 
Jeg så noen få dyr og noen få farger. Klumpen i magen roa seg, jeg pusta godt. 
Det skjedde ikke noe spesielt i denne reisa, bortsett fra at jeg ble godt jorda. Som målet var. 

Vi kom tilbake, og delte. Så ble haugfolket feid inn igjen i sirkelen. To av de yngste gikk under teppet mitt, han ene la seg pent ned ved albuen min. Jeg hadde to tepper, det var luksus! Gamlefar kom sakte inn igjen, måtte støttes litt. 

De kunne ikke forstå hvorfor de skulle holdes utenfor under en seremoni. De hørte og så alt fra utsiden. De, som er de mest jorda av omtrent alle vesener, ble utestengt under en jordingsseremoni? 
Hvorfor denne dramatikken? Hvorfor ikke samarbeide med de? 
Ja, om man går imot dem eller er respektløs så vil de reagere. Dette vet vi. Så hvorfor jage dem? 
Jeg skjønner ikke denne seremonien. Kommer til å sende en mail eller ta en prat med noen om det. Sa ikke noe der og da, følte jeg måtte få det til å synke inn først. 

Uansett, vi gikk videre til Reinmåneseremonien. Kortversjonen ble å ta en liten trommereise til "den hvite reinen", Gabba fra den samiske skapelsesmyten. Det er en nydelig historie som jeg håper alle får fortalt på rett måte fra rett person! 

Vi skulle ha med en gave til reinen, og få en oppgave. 
Denne reisa ble litt mer aktiv for min del. 
Jeg dro opp på skyene med den hvite reinen. Både enorm og normal i størrelsen, men veldig fluffy! Sååååå myk! 
Vi stoppa og jeg satte meg ned. Den la hodet sitt i fanget mitt. 
Rundt oss trava de andre reinene, rundt og rundt oss i sirkel. Saktere og saktere. 

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gi salt til reinen, men da den lå der med det myke hodet i fanget mitt ble det til at jeg sang for den.
Strøk den over mula og sang rolig. 

Jeg fikk en klar oppgave, som ikke overraska meg. 
Dra nordover. Når jeg kan. Finn et tre som ikke lenger er et tre og grav i jorda der. 

Vi lukka sirkelen siden enkelte måtte reise tidlig. Så tromma vi, lenge! Det er alltid fint :-) 

Neste seremoni blir min egen her hjemme. Høstjevndøgn. Sjamanistisk forbund har en seremoni oppi Finnskogen, men det blir for langt for kroppen min å reise, da får jeg smerter i hele kroppen i lang tid etterpå. 
Men vi tenner opp bålet her hjemme og finner tromme(r) og chaga :-) Er plass til flere!

Fullmåneseremoni i kveld


Sjøl om fullmånen var i går, så ble den feira i kveld på Rånåsfoss. 

Vi var åtte stykker, helt jevnt fordelt mellom "kællær og kvennfølk". 
Masse god tromming, fine trommereiser (disse kommer jeg tilbake til i eget innlegg i helga) og god jording. 
Dette var en veldig nødvendig kveld for meg.


Det var noen her også :-) 

Første trommereisa hadde fokus på jording og den andre på gaver, svar og oppgaver. 

Om ei drøy lita uke er det høstjevndøgn. Det ser ikke ut som om vi får vært med på noen seremoni, så jeg tenkte jeg skulle arrangere sjøl her hjemme. 
Er det noen som vil delta, tro?

 

Ønsker alle en nydelig kveld! Gå ut og se på månen om den er synlig, hun er STOR og VAKKER <3 

 

Magefølelse og signaler

I går opplevde vi det igjen, varsellukta som ber meg passe på.

Vi var på kirkegården i Asker rett før midnatt. Min manns foreldre, som begge ligger der, hadde hatt bursdager, noe vi markerte med lys og røkelse.
Hjemover er det både mørkt og langt, vi bor jo på landet :-)

Jeg kjente først en kraftig lukt, den kom som kasta på meg. Som vanlig lukta av råtne appelsiner. Den jeg forbinder med mamma, at hun varsler meg, gir beskjed om at jeg må følge med en stund og være forsiktig.
Og rett etter kom en litt annen versjon av den lukta. De kom så tett på hverandre at jeg først lurte på om det var en og samme lukt som bare hang i lenge, men jeg skjønte at det var to forskjellige. 

På vei inn i den mørkeste vegdelen sa jeg fra til mannen min at jeg hadde kjent lukta to ganger, og ba han om å ta det med ro. Han var sliten, det er stigende måne og det er elg i området, så det er logisk å ta det med ro da.
Han la farta til rundt 70 i stedet for drøye 80.

DER! var rådyret! Vi bråbremsa så det skreik, varselblinken kom på av seg sjøl.
Det kom seg litt forvirra videre på veien sin, hoppa bortover. Et nydelig rådyr! Så ganske ungt ut, veldig varm farge. 

Og bare et par hundre meter seinere bremsa vi igjen, for der sto elgen rett ved veien. Den sto rolig og spiste, men det er jo ofte flere elger sammen så greit å dempe farta. 

Dette er langt fra første gang jeg har kjent lukta og ting har skjedd. Det gikk veldig bra denne gangen, til og med pakka med blåbær i baksetet holdt bråbremsen og det ble ikke noe søl :D Og både rådyr og elg(er) fortsatte natta si.
Det verste som kan skje om vi tar hensyn til varslene er at vi kommer noen minutter seinere hjem. Så hvorfor ignorere? 

Og til dere som lurer på om det er skummelt på en kirkegård ved midnatt: Nei.
Der er det veldig få. Både levende og andre. De holder seg andre steder.
Å gå på en kirkegård seint på kvelden eller natta gir en egen ro, rom for å puste og ta seg tida. 

I dag var vi på vikingmarked i Lillestrøm og handla litt forskjellig. Kommer vel noen bilder etter hvert :-) 

Ønsker alle en nydelig søndag!

Nymåne i kveld

Bare minner om nymånen!

Har du noe du vil starte med, planlegge eller ønsker å fokusere på? 
Now's the time :-D 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Stella biPolaris

Stella biPolaris

44, Aurskog-Høland

Spiritualitet Åndelighet En drømmer Om å godta min rolle som seende og opplevende Ordglad, men skriver som jeg prater :-) Send meg gjerne venneforespørsel på Facebook, der heter jeg Stella Pe.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker